Juli 2018: St. Valentin

«St. Valentin». Kastellet og Kilden Teater i Fjæreheia, Agder. Av: Odd Grjotheim (tekst), Peter Halltorp og Arve Konnestad (musikk). Med: Øyvind Boye Løvold, Mari Lerberg Fossum, Lasse Vermeli, Tina Konnestad, Tor Magne Braathen, Thomas Jørstad Pettersen, med flere. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Lite å feste seg ved.

TERNING: TRE

Spinkle saker

Helgengaven består av pene bilder og tomme ord.

MUSIKAL: Motsetningen står mellom krig og kjærlighet. Jeg røper neppe for mye når jeg sier at kjærligheten er det en skal heie på. Likevel har jeg da sagt nær alt det er verd å si om handlingen i «St. Valentin». Historiefortellingen - om en kan bruke ordet historiefortelling om noe så tynt - er knapp og overfladisk.

Stikkord

Strukturen består av korte episoder, som hver kan oppsummeres i stikkord. Ingen av episodene går dypere inn i eller videre fra disse stikkordene. «St. Valentin» prøver ikke å vise menneskelig utvikling, å gi spenning til konflikter, eller å engasjere på annet vis. Historikerne vet mye om tidsepoken (rundt år 270) og lite om personen Valentin, eller Valentinus. Odd Grjotheim har i liten grad tillatt seg å dikte, og klarer heller ikke å gi tidsbildet liv. Å gjengi på skisseplan er tilsynelatende nok. I programteksten sammenligner regissør Bentein Baardson «St. Valentin» med mysteriespill eller pasjonsspill, middelaldersk religionsformidling. Gjennom tablåer på offentlige torg skulle analfabeter læres å tro. I katolske land fungerer slike spill fortsatt som samfunnslim, og både påskeevangeliet og feiringer av lokale helgener kan samle store folkemasser. Folk skravler og spiser, mens opptrinn går sin gang. I Norge er tradisjonen nærmest gjort overflødig - unntaket er barneskolers juleavslutninger - og «St. Valentin» vil neppe endre på det. At Øyvind Boye Løvold viser en stillferdig autoritet som Valentin eller at en kunne ha likt å se mer av Mari Lerberg Fossums talenter er ikke nok til å gjøre det interessant.

Dekorativt

Fjæreheia er et atmosfærerikt sted, og denne søreuropeiske norske sommeren har det fått preg av det gamle Roma, et Roma som allerede er i forfall. Brutte søyler og murrester signaliserer nedgangstid. Sammen med moderne stillaser, som lar aktørene bevege seg på flere høydeplan, gir dette en avstand til hendelsene, som er med på å forsvare innholdets knapphet. Ryall Burden er kreditert for scenografi. Baardson og koreograf Christina Markhus har gjort god nytte av scenerommet. Dekorative opptrinn tar plassen i bruk. Statistene er mange. Forflytningene er raske, positurene klassiske, mens kostymene (Else Elisabeth Lund) tydeliggjør rollegalleriets status og tilhørighet.

Musikalsk må sangerne kjempe mot sangtekster med opphopninger av flerstavelsesord, i konkurranse med intetsigende fraser. Begge deler svarer litt for ofte litt for dårlig overens med melodiene, som blander innflytelser fra mange ulike tidsepoker.

Premieren var i Fjæreheia 27. juli 2018.

Juli 2017: Terje Vigen

«Terje Vigen». Kilden Teater i Fjæreheia, Grimstad. Av: Henrik Ibsen, musikk av Ketil Bjørnstad. Med: Tomos Young, Øyvind Boye Løvold, Ingeborg Haakonsholm, Johannes Blåsternes, Trine Bariås, Ellen Halvorsen Lervold, Solveig Andsnes, Espen Langvik, Ina Maria Brekke, Ulrik Waarli Grimstad, Lars Emil Nielsen, Steffen Mulder, samt musikerne Bjørn Ole Rasch, Ketil Bjørnstad, Tom Rudi Torjussen, Rolf Kristensen, Ole Kelly Kvamme, Marin Stallemo Bakke. Regi: Birgit Amalie Nilssen.

KOMMENTAR: Sentimentalisert samvittighetsfabel.

TERNING: FIRE

En families tragedie blir en manns renselsesfortelling

«Terje Vigen» er ofte medrivende, men også mer sentimental enn den har godt av.

SCENEKUNST: Der ligger et grått, utsprengt steinbrudd ikke langt fra Grimstad by. Virkelighetens Terje Vigen fant sin grav om lag to kilometer herifra. Når Kilden Teater nå setter opp «Terje Vigen» i Fjæreheia, med 45 aktører og seks musikere på scenen, ligger alt til rette for en storslagen opplevelse med sterk lokal forankring. Medrivende er det, men også mer sentimentalt enn det hadde trengt å være, og Terje (Løvold som sanger, Young som danser) framstår som selvsentrert. Kildens «Terje Vigen» er ikke fortellingen om en families tragedie, om forsøk på å overleve i krise, men om en manns samvittighet.

Ror for livet

Den som snakker om flyktningkriser, og om forskjellene mellom «reelle» og «økonomiske» flyktninger, snakker også, enten hen vet det eller ikke, om «Terje Vigen». Han lever ved kysten, kringsatt av fiender. Han har båten, kona, barnet og huset. Mat har han ikke, ikke nok til å overleve på, og fordi blokaden sperrer tilgangen til fiske, er også muligheten til å hente mer på havet begrenset. Terje Vigen ror likevel. Han ror til det land der ressursene finnes. Han får kjøpt sine tre tønner bygg. Han ror igjen. Han er nesten hjemme idet han oppdages, senkes og fanges. Når han kommer ut fra fengslet fem år etter, er kone og barn døde. Da er der få som uten frykt kommer Terje Vigen nær, og etter mange år får han sjansen til å begå hevn: Han kan straffe den skyldige ved å drepe de uskyldige den skyldige har kjær. Vi vet hva han velger. Tilgivelse, ikke terror. Kilden Teater, og Birgit Amalie Nilssen, har nok sett nåtidsparallellene. De velger ikke å påpeke dem, men lar publikum trekke egne linjer. Kostymer og rekvisitter forankrer «Terje Vigen» i 1801, i 1809, i 1814, i det år hevnmuligheten byr seg, og i det år noen år etter der diktets forteller - Ibsen-stemmen - ser ham blant Grimstadfolket, forsonet med seg selv.

Rockeopera

Lydbildet - spesialskrevet av Ketil Bjørnstad - er nåtidig. «Musikal» er merkelappen Kilden Teater har gitt forestillingen. Begrepet «rockeopera», som vel knapt har vært brukt i Norge siden «Which Witch», er også dekkende. Musikken er mektig, mangfoldig og stemningsladet, med operaelementer og prominente rytmeinstrumenter. Teksten, nær gjennomsunget, bæres gjennom dramaturgisk bevisste vokalvekslinger mellom korpartier og solistdeler, med stemmer som matcher emosjonene i fortellingen: Dette er harmonisk. Dette er aggressivt. Dette er trist, trist, trist. I kostymer (design og scenografi: Elin Nagell Dahl) synliggjøres typelikheter mellom Ibsens Terje og Hugos Jean Valjean, Ibsens engelske kaptein og Javert, men Bjørnstad har ikke latt seg friste til å skape en «Les Misérables»-pastisj.

Tidvis kan ord være vanskelige å oppfatte på grunn av instrumental dominans. Kilden Teater (tidligere kjent som Agder Teater) bøter på dette gjennom å gjengi hele diktet i teaterprogrammet. Premierekvelden benyttet en høy andel av publikum seg av anledningen til å lese underveis.

Passive kvinnebilder

Mindre moderne, og nok også mer viktorianske enn Ibsen nok ville vært komfortabel med, er de kvinnebilder som tegnes. Terje Vigens vakkert dansende kone og barn forsvinner ut av syne allerede mens han ror, døde før sin død. De vender tilbake som drømmebilder i hans fengsel, yndige fantasikvinner, som markerer avstand, men ikke anklage. I Ibsens tekst er Terjes tortur ikke å vite om de lever eller dør, koblet med sinne, skyldfølelse, anger og fortvilelse over å ha etterlatt dem sultende. Her får han juling av de engelske offiserene, og fokus flyttes ytterligere fra deres felles tragedie til ham alene. Hustruen og datter Anna dør, ektemannens reaksjon er poenget. Både innen rammene av Ibsen-diktet og det fysiske scenespråket som kommenterer og utdyper det - koreograf Darren Royston er med rette ført opp som medregissør - kunne koner og barn enkelt vært gitt synligere, mer individualisert og mer aktiv plass, og framstått som personer heller enn eiendeler. Passiviteten og utvendigheten forsterkes når samme kvinne, Ingeborg Haakonsholm, gis rollen som Terjes kone og kapteinens - som han ser sin i. Åtteåringen som danser hans datter gis dessuten i oppgjørscenen en funksjon som mini-madonna, bærende på den dukke som er kapteinens barn, på Terjes samvittighet, og på minnet om hans tap. Sluttscenen viser Terjes død som forskjønnet familiegjenforening, lykkelig og idealisert.

Premieren var i Fjæreheia, Agder, 4. juli 2017.

August 2014: Kommentarartikkel om sommerstengte teatre

For lukkede dører

Det var en gang en by som ville være kulturby, men som stengte teatrene sine om sommeren.

 

SIGNALER: Oslo ønsker seg kulturturister: Nytt Munch-museum, nytt hovedbibliotek og nytt nasjonalgalleri skal bygges. Men fremdeles har byen også kulturbygg som stenger hele skoleferien. Teatrene står låst fra før sankthans til midten av august.  

DET MÅ IKKE være slik. Norsk Skuespillerforbunds leder Hauk Heyerdahl har tatt til orde for sommeråpne teatre, og påpeker at det helt fint kan gjennomføres uten brudd på ferielov eller overtidsregler. Det Norske Teatrets Erik Ulfsby - teatersjefen som finner ferien så lang at han i år, med store deler av sin stab, har tatt seg sommerjobb på Gålå - har tidligere ytret ønske om flere spilledager i året. Fortsatt er det blitt med snakket.  

SKAL EN SE scenekunst i Norge sommerstid må en enten som Ulfsby reise til Gålå, dra på spel, se ad hoc-konstellasjoner spille på festival eller finne seg et humorshow. Selv det siste er nokså nytt i hovedstaden. Småbyer som Stavern, Grimstad og Tønsberg hadde levende sommershowtradisjoner lenge før første «Sommerlatter», men nå er humorscenen på Aker Brygge åpen hver sommer. De siste par årene har improteatret Det Andre Teatret fulgt etter, og Operaen - en av byens største turistattraksjoner - tilbyr et utvalg mindre forestillinger på sin Scene 2. På institusjonsteatre landet over møter turistene lukkede dører.  

FORSØK HAR vært gjort. I sommer satte regissør og produsent Ragnhild Lund i gang Ibsen-forestillinger på engelsk. Hun hadde ikke et teaterbygg til rådighet, og kommunalt støttede «Ibsen Montage» ble i stedet spilt i Gamle Rådhus. Publikum fikk det ikke med seg. Til tross for markedsføringshjelp fra turistkontorene og Ibsenmuseet endte snittet endte på fire tilskuere per forestilling, flere spilledager ble avlyst, og perioden måtte avsluttes tidligere enn planlagt. Problemet lå ikke i kvaliteten. Oppsetningen var en scenisk kollasj som trakk linjer mellom fire av Ibsens mest kjente stykker, ofte med humor, og med innganger både for Ibsenvante og -ferskinger. Den hadde fortjent et større publikum og et større publikum hadde fortjent den, men uten institusjonsteatrenes synlighet nådde den ikke ut.  

SAMMENLIGNINGSGRUNNLAGET finnes i Storbritannia: Hvert år besøker mer enn en million mennesker Royal Shakespeare Companys teatre i Stratford-upon-Avon. Drøyt 800 000 av dem kjøper også billetter til småbyens ulike Shakespeare-museer. At et tilsvarende tilbud ikke finnes i Norges hovedstad, der verdens nest mest spilte dramatiker bodde, skrev og ligger begravet, er et tap både for by og besøkende.

Kommentaren ble trykket i Dagbladets Signaler-spalte 5. august 2014.