Juni 2018: Signalerkommentar om teaterpolitikk og regionreform

Elsker, elsker ikke

Kulturministeren erklærte sin kjærlighet til teatret. Så sådde hun tvil om hva kjærligheten er verd.

SIGNALER/TEATERPOLITIKK: «Æ ælske teater», sa Trine Skei Grande, og det kan en tro på: Kulturministeren er i motsetning til sin forgjenger ofte å se i teatret, og det var hun også før hun ble statsråd. Så da hun nylig innledet sin tale til norske teater- og orkesterledere med en varm og ivrig kjærlighetserklæring, lød den oppriktig. Underveis i talen gikk varmen­ likevel over i tvil.

STRIDSSPØRSMÅLET står om Norges regioner skal overta ansvaret for å støtte landets teatre og musikkinstitusjoner. I dag får fem teatre, pluss Operaen, all sin offentlig støtte fra staten: Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, turnéteatret Riksteatret og det samiske turnéteatret Beaivváš. For de øvrige følges en spleisemodell, der staten bevilger 70 prosent av tilskuddet over statsbudsjettet, mens fylker og kommuner står for resten. Tidligere i år ble det kjent at et utvalg opprettet av Kommunaldepartementet hadde foreslått å overføre ansvaret for regionteatrene, samt for Den Nationale Scene, fra staten til regionene. Norske teatre står samlet i motstand mot dette, og de har prøvd å få kulturministeren på lag. Ennå har hun ikke tatt offentlig stilling. Regionreformen har hun liten innflytelse på. Det er Kulturmeldingen, varslet til 2019, som er hennes dokument. Hva vil hun gå inn for?

I SIN TALE på Norsk teater- og orkesterforenings årskonferanse snakket ministeren om regionenes makt til å satse. Hun nevnte ikke makt eller plikt til å kutte. Og naturligvis er det kutt feltet frykter, sammen med uforutsigbarhet og forsøk på innblanding. Hvis tilskuddet ikke er en fast post på statsbudsjettet, vil teatrene fort bli innsparingsposter i alle fall i noen av regionenes budsjetter. Teatrene frykter også å bli fratatt kunstnerisk frihet og bli behandlet som underenheter i det politiske byråkratiet. «Kultur skal bygge regionen», het det i PDF-en som Hagen-utvalget - der ikke en eneste av forskerne er kulturforsker - presenterte for kommunalminister Monica Mæland. I argumentene for reformen brukes ord som «desentralisering» og «maktspredning». Men som NTOs styreleder Åse Ryvarden påpekte da hun snakket på årskonferansen, er makten allerede spredd: Hvert teater styrer seg selv. Fellessystemet for offentlig støtte er simpelthen en garanti for at de får noenlunde sammenlignbare vilkår. NTO kaller dette «en nasjonal infrastruktur for fri ytring», og kobler det opp mot regjeringens egne honnørord om ytringskultur.

AT NORSKE TEATRE uansett kan bli nødt til å gjøre mer for mindre penger, er både en annen sak og samme sak. De siste fire årene har de offentlige tilskuddene ikke tatt høyde for reell lønns- og prisstigning. Det betyr en realnedgang i støtten. Teatrene må kompensere enten gjennom økte inntekter fra publikum og sponsorer, eller gjennom kutt i det kunstneriske arbeidet: Billigere drift, billigere løsninger. Resultatet kan fort bli mindre spennende kunst.

Kommentaren ble publisert i Dagbladet 20. juni 2018.

Mai 2018: Signaler-kommentar om opphavsrett

Å verne eller ikke verne

Opphavsrettsspørsmål handler om mer enn kunstnerøkonomi.

SIGNALER: Neste uke, 15. mai, diskuterer Stortinget åndsverkloven. Traurig tema? Kanskje, men det avgjør hva slags kunst og kultur som skal kunne skapes i framtida. Saken er omstridt, og da kulturkomiteen leverte sin innstilling denne uka feiret kunstnerorganisasjonene det som en seier. Komiteen har overstyrt regjeringen, og tatt kunstnernes parti mot oppdragsgiverne. Avgjørelsen er likevel ikke tatt før stortingsvedtaket er gjort. Kunstnerne kan ha jublet for tidlig.

DEN SOM SNAKKER om kunstnerøkonomi, snakker også om hva slags kunst som skal skapes og hvem som skal ha råd til å skape den. Hvilke teaterforestillinger, filmer og TV-serier skal kunne sees i framtida? Hvilken billedkunst? Hvilke bøker skal kunne leses og hvilken musikk lyttes til? Hvem skal kunne arbeide som designere, kritikere og oversettere? Hvor mye tid skal hvert skapende menneske kunne bruke på å skape? Skal det gå an å teste ideer uten å vite hva resultatet blir? De siste fem årene har Norge hatt tre kulturministre som alle har formant kunstnere og kulturarbeidere om å bli «flinkere» til å «drive næring». Under ligger et premiss om at kunstnerne er for avhengige av stipender og for lite pågående i krav om at oppdragsgiverne skal betale. Da er det paradoksalt at de samme ministrene vil fjerne det viktigste økonomiske verktøyet et skapende menneske har - retten til å eie det han eller hun skaper. Om arbeid blir gjort for en oppdragsgiver, sier regjeringens forslag, skal oppdragsgiveren eie arbeidet, og dermed inntekter fra videresalg og gjenbruk. Disse pengene er ikke rødvinspenger. De er penger som kan og skal frikjøpe kunstnerens arbeidstid til nytt arbeid - nyskapning - i framtida. Om regjeringens ord blir lov synker kunstnerinntektene. Det styrer hva og hvor mye som vil bli skapt og tilgjengelig for brukerne. Saken er med andre ord ikke bare viktig for feltet.

KAMPEN OM OPPHAVSRETTEN står ikke mellom bruker og bransje, den som opplever og den som skaper kultur. Den står mellom bransje og bransje: Kunstnerne som skaper, og konsernene som sprer. Giganten i rommet heter NRK. TV-kanalene har jo kommet med det politikere kaller viktige innspill i høringsrunden. Kulturministeren, som også er NRKs generalforsamling, har lyttet. Hun har hørt om at om arbeids- og oppdragsgivere overtar eierskapet til alt som er bestilt fra andre, blir NRK-økonomien bedre. Det vil den naturligvis. Store summer som nå går til kunstnere ville i framtida automatisk ha tilhørt NRK, sammen med retten til å bestemme hvor og hvordan innholdet kan brukes. Slikt har vekt, om en er kulturminister og ikke vil øke TV-lisensen. Eller om en er kulturminister og ikke helt forstår hva kunstnerisk prosess eller kunstneres livsvilkår innebærer i praksis.

Kommentaren ble publisert av Dagbladet 10. mai 2018.

August 2014: Kommentarartikkel om sommerstengte teatre

For lukkede dører

Det var en gang en by som ville være kulturby, men som stengte teatrene sine om sommeren.

 

SIGNALER: Oslo ønsker seg kulturturister: Nytt Munch-museum, nytt hovedbibliotek og nytt nasjonalgalleri skal bygges. Men fremdeles har byen også kulturbygg som stenger hele skoleferien. Teatrene står låst fra før sankthans til midten av august.  

DET MÅ IKKE være slik. Norsk Skuespillerforbunds leder Hauk Heyerdahl har tatt til orde for sommeråpne teatre, og påpeker at det helt fint kan gjennomføres uten brudd på ferielov eller overtidsregler. Det Norske Teatrets Erik Ulfsby - teatersjefen som finner ferien så lang at han i år, med store deler av sin stab, har tatt seg sommerjobb på Gålå - har tidligere ytret ønske om flere spilledager i året. Fortsatt er det blitt med snakket.  

SKAL EN SE scenekunst i Norge sommerstid må en enten som Ulfsby reise til Gålå, dra på spel, se ad hoc-konstellasjoner spille på festival eller finne seg et humorshow. Selv det siste er nokså nytt i hovedstaden. Småbyer som Stavern, Grimstad og Tønsberg hadde levende sommershowtradisjoner lenge før første «Sommerlatter», men nå er humorscenen på Aker Brygge åpen hver sommer. De siste par årene har improteatret Det Andre Teatret fulgt etter, og Operaen - en av byens største turistattraksjoner - tilbyr et utvalg mindre forestillinger på sin Scene 2. På institusjonsteatre landet over møter turistene lukkede dører.  

FORSØK HAR vært gjort. I sommer satte regissør og produsent Ragnhild Lund i gang Ibsen-forestillinger på engelsk. Hun hadde ikke et teaterbygg til rådighet, og kommunalt støttede «Ibsen Montage» ble i stedet spilt i Gamle Rådhus. Publikum fikk det ikke med seg. Til tross for markedsføringshjelp fra turistkontorene og Ibsenmuseet endte snittet endte på fire tilskuere per forestilling, flere spilledager ble avlyst, og perioden måtte avsluttes tidligere enn planlagt. Problemet lå ikke i kvaliteten. Oppsetningen var en scenisk kollasj som trakk linjer mellom fire av Ibsens mest kjente stykker, ofte med humor, og med innganger både for Ibsenvante og -ferskinger. Den hadde fortjent et større publikum og et større publikum hadde fortjent den, men uten institusjonsteatrenes synlighet nådde den ikke ut.  

SAMMENLIGNINGSGRUNNLAGET finnes i Storbritannia: Hvert år besøker mer enn en million mennesker Royal Shakespeare Companys teatre i Stratford-upon-Avon. Drøyt 800 000 av dem kjøper også billetter til småbyens ulike Shakespeare-museer. At et tilsvarende tilbud ikke finnes i Norges hovedstad, der verdens nest mest spilte dramatiker bodde, skrev og ligger begravet, er et tap både for by og besøkende.

Kommentaren ble trykket i Dagbladets Signaler-spalte 5. august 2014.