November 2016: En mann ved navn Ove

«En mann ved navn Ove». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med Riksteatret og Thorsson Produktion. Av: Fredrik Backman i en dramatisering av Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Thorsson.

KOMMENTAR: Hel ved.

TERNING: FEM

Karslig varme

Han er en mann av de sjeldne. Og han er svært gjenkjennelig.

TEATER: Han heter Ove. Noen ville nok sagt at han er en grinebiter. Andre at han er en mann med integritet. Ove selv bruker ikke ord som «integritet», det måtte være om han skulle være spydig. Det er ikke at Ove har noe imot å være spydig. Det er vel heller det at Ove har mye imot jål. Ove mener at rett skal være rett, at regler er til for å følges, og at alt som er verd å gjøre, er verd å gjøre skikkelig. Om Ove hadde vært av de mennesker som siterer Sartre, kunne han nok ha sagt at «helvete er de andre». Ove er ikke av de mennesker som siterer Sartre. Når «En mann ved navn Ove» begynner, er han 59 år, enkemann og førtidspensjonert mot sin vilje. For første gang i sitt liv er han hjemme på dagtid, og han må forholde seg til alle de naboer han tidligere bare har irritert seg over på avstand.

Aksept

Sven Nordin spiller Ove. Han spiller også alle naboene. Ikke nødvendigvis slik de er, men slik Ove ser dem. For selv om det er de andre menneskene som forandrer Ove, som gir ham nye formål og ny mening, er dramatiseringen av «En mann ved navn Ove» gjort som monolog. Som Ove gjenforteller Nordin, som Ove spiller han ut situasjonene. Han opptrer stiv i gangen og bratt i ryggen, med et ansikt som holder mer tilbake enn det forteller (det er som Ove, som naboene er han - og altså med det også Ove - særdeles uttrykksfull). Gester og reaksjoner tilhører den stivbeinte mannen, med et hjerte som, symbolsk tydelig, er for stort for kroppen. Disse er ikke de eneste symbolske overtydelighetene i «En mann ved navn Ove», men de oppleves ikke som klossete, eller som demonstrative. Fordi karslig knapphet er så utbredt i denne fortellingen, og fordi sentimentale utbrudd så raskt punkteres med barsk humor og stoisk pragmatisme, er det lett å godta, fra «En mann ved navn Ove», sånt som en ellers kunne sett som emosjonelt spekulativt. Det blir enkelt å akseptere at dette er en «hjertevarm historie», og at Ove er en mann som jevnt over fortjener mer respekt enn det han får.

Naturlig Nordin

Denne aksepten skyldes altså dels den bevisste oppbyggingen i bok og teaterforestilling, balansen mellom det barske og det lune, det direkte og det underforståtte. Den skyldes dels Nordins spill, som aldri virker påtatt folkelig, arbæier-sosiolekt til tross, og som heller ikke gjør rollefiguren til mer av en bygdeoriginal enn han trenger å være. Nordin gir Ove respekt. Han lar komikken utvikle seg uten å måtte påpeke den, understreke den, eller forklare den. Han går sin rollefigur i møte, han levendegjør og naturliggjør. Kroppsbruk, ansiktsbruk og stemmebruk stemmer overens med den personlighet historien handler om.

Det hjelper nok også at Ove er en person av det slag vi sjelden møter i teatret, men som de fleste av oss, på ett eller annet tidspunkt, har møtt i det virkelige liv.

«En mann ved navn Ove» vises på norgesturné med Riksteatret i 2017.

Premieren fant sted på Oslo Nye Centralteatret 10. november 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 23. november.

September 2016: Min pappas porno

«Min pappas porno». Prologo, turné med premiere på Lillestrøm Kultursenter. Av: Andrew Goffman, oversatt av Jostein Kirkeby-Garstad. Med: Odd-Magnus Williamson. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Monolog med moral.

TERNING: FIRE

  

Overforklart farslengsel

«Min pappas porno» består av bekjennelser fra egobloggens tid.

TEATER: En gutt vokser opp uten far. Far har reist. Han pleide å stille opp, men kontakten er brutt. Ingen besøk, ingen brev, ingen telefoner. Forholdet far-sønn er like over som forholdet far-mor. Men han har satt igjen pornosamlingen sin, og den skal sønnen komme til å bruke mye tid og krefter på.

Jeg-personen i «Min pappas porno» er en voksen mann, nå selv far, hensynsfull, forståelsesfull, en av dem som «lytter til andres behov». Han er bare litt sliten og litt emosjonell, og han ser tilbake på barne- og ungdomsårene etter at faren dro. År der pornofilmene (38 stykker x 90 minutter) ble brukt som lekekamerat, som hemmelig rom, som farserstatning og rollemodell.

Debut

TV-komiker og filmskuespiller Odd-Magnus «Odda» Williamson gjør sin teaterdebut i rollen. Han spiller, som mange som er nye for teatret, for de tilskuere som sitter på bakerste rad - med store gester og tilsvarende tydelig stemmebruk. Diksjonen er pedagogisk klar, vektleggingen av nøkkelord poengtert, og timingen, for det meste, sikker. Bare unntaksvis blir han utålmodig i punchlinene. Williamson klarer å opptre nokså konsekvent i rolle, og de små bruddene som oppstår, vil nok forsvinne, jevnes ut, i løpet av kort tid, etter litt flere gjennomganger med publikum i salen.

Scenografisk er oppbygningen enkel og turnévennlig. Joakim Foldøy er kreditert for «produksjonsdesign», som vel omfatter både film, lys og rekvisitter. En tilsynelatende slitt, komfortabel lenestol er det sentrale elementet. Flatskjerm-TV og laptop viser at vi befinner oss i vår tid, mens moviebox og plastkassetter bekrefter påstanden om at far dro i 1986. På bakveggen projiseres innimellom bilder av en naken kvinne - tilstrekkelig tekkelig til at hun vel kunne vært vist på en norsk avisforside, skjønt Mark Zuckerberg neppe ville godtatt henne på sine vegger - samt portrettbilder type passfoto av «far», «mor», «søster», vår hovedperson som barn, og noen av pornostjernene fra fars filmer.

Ferdigtygd tekst

Pinlighetshumoren kunne meget vel vært pinligere, og med unntak av en Gud-Jesus-Den hellige ånd-refleksjon, er det tilstrekkelig mildt til at ingen trenger å frykte at de skal bli krenket eller støtt. Formen ligger standupshowet nær, men dette er standup med moral, Moral med stor M. Da monologen første gang ble oppført, i USA i 2005, var det forfatteren selv, Andrew Goffman, som framførte den. Ifølge ham er innholdet selvbiografisk, og det bærer utformingen preg av. Teksten har tone av bekjennelsesblogg, med alle konklusjoner ferdig utarbeidet, så ferdigtygd at det ikke er noe igjen for tilskueren å tygge videre på. Lett forståelig, fort glemt, og preget av intimitetstyranniets overforklaring, den overforklaring som skyldes at en ikke vet om mottakeren evner å lese mellom linjene.

«The Accidental Pervert» har vært oppført i Norge en gang tidligere, som «Plutselig pervo» på Agder Teater i 2015. Også da var det Jostein Kirkeby-Garstad som oversatte, tilpasset og regisserte. Han har tilrettelagt til norske forhold, med norske navn og stedsnavn, og med tidsmarkører som stemmer med norsk 1980-tall. Selv om forrige tittel er nærmere originaltittelens betydning, er «Min pappas porno» mer treffende. For det er ikke «porno» som er nøkkelordet i denne forestillingen. Trykket ligger på «min pappa».

Premieren fant sted på Lillestrøm Kultursenter 16. september.

Februar 2016: Ingenting er ingenting

«Ingenting er ingenting». Gjestespill Nationaltheatret. Av og med: Thea Stabell. Regi: Jan Sælid.

Konfronterende og klokt.

TERNING: SEKS

Vilje til visdom

Thea Stabell trengte ikke å bli gammel for å bli klok. Hun er klok. Med «Ingenting er ingenting» kan hun meget vel gjøre også tilskueren klokere.

TEATER: La oss bruke ordet «gammel». Thea Stabell bruker ordet «gammel». Ikke «eldre», ikke «godt voksen». «Ingenting er ingenting» handler om det livsstadiet der eufemismene ikke lenger er dekkende, der verken kropp eller tanke fungerer som før. En livsfase av tap og forvitring.

Nøkkelord

«Du burde ikke bli gammel før du ble klok», sier narren i Shakespeares «Kong Lear» til kongen, han som ga fra seg landet, men beholdt tittelen, og som gjennom stykket mister enda mer. Tilliten. Respekten. Sitt forhold til døtrene. Verdigheten, og til slutt livet. Stabell bruker ham som ett av sine tre eksempler på alderdommens tragedier. De andre to er jarlen av Gloucester, fra samme stykke, han som mistror sin gode sønn og opphøyer sin onde, med fryktelige konsekvenser - og virkelighetens Jorunn Marie Bukkøy, en norsk kvinne som 1. mars 2010 frøs i hjel liggende utenfor inngangsdøren til sin egen bolig i Oslo, 83 år gammel. «Ingenting», et sentralt begrep i «Kong Lear», er et nøkkelord også i «Ingenting er ingenting».

Det dokumentariske stoffet er sterkt, og det er dokumentert. Stabell har hentet mye av det fra en dybdeartikkel skrevet av Solveig Ruud for A-magasinet. Hun dramatiserer opplysningene, men hun fiksjonaliserer dem ikke. I forestillingen går hun inn og ut av rollen som Bukkøy, slik hun går inn og ut av roller som Lear, Lears døtre, Lears narr, Gloucester og Gloucesters sønn Edgar. Hun opptrer dessuten som seg selv, som 76-årig forteller, et menneske som både undrer seg og forstår. Hun er åpen om sin egen frykt for forfallet, men stiller seg også åpen for nødvendigheten av en dag å gi slipp på kontroll.

Modig og direkte

I «Ingenting er ingenting» opptrer skuespilleren Thea Stabell, pedagogen Thea Stabell, tenkeren og fortelleren Thea Stabell. Hun formidler med pedagogisk klarhet og med kunstnerisk innlevelsesevne. Hun trenger ikke mange virkemidler. Hun spiller mot stoler, fire i tallet. De er stasjoner for hennes ulike rollefigurer og deres miljøer. Utover dem er lyset det viktigste scenografiske elementet. Hun bruker sporadiske innslag av musikk. Hun bytter mellom to par sko. En sjelden gang drikker hun fra en vannflaske, eller hun (later som hun) leser fra manuskriptark. Resten ligger i henne selv, og i hennes tekst, med utdrag fra Shakespeare. Oversettelsene er hennes egne, med en kompakt soliditet der oversettere som Cappelen og Sandved valgte mer luftige utbroderinger. (Får vi ønske oss en komplett «Kong Lear»-oversettelse signert Stabell? Jeg ønsker meg i alle fall en komplett «Kong Lear»-oversettelse signert Stabell.)

Stabell skjønnmaler ikke. Hun sentimentaliserer ikke. Men hun møter sitt materiale med en direkthet som nærmer seg aksept. Ikke for den omsorgssvikt Jorunn Bukkøy ble utsatt for, eller for den behandling Lear og Gloucester lider. Men for de livsfakta som går forut. Det gjør «Ingenting av ingenting» til usedvanlig modig teater. Det er konfronterende og det er klokt.

Diktet som leses helt til slutt er Gunvor Hofmos «Jeg vil hjem».

Premieren var på Nationaltheatret 11. februar 2016. En tidligere versjon av forestillingen hadde vært vist samme sted høsten 2015.