Februar 2016: Ingenting er ingenting

«Ingenting er ingenting». Gjestespill Nationaltheatret. Av og med: Thea Stabell. Regi: Jan Sælid.

Konfronterende og klokt.

TERNING: SEKS

Vilje til visdom

Thea Stabell trengte ikke å bli gammel for å bli klok. Hun er klok. Med «Ingenting er ingenting» kan hun meget vel gjøre også tilskueren klokere.

TEATER: La oss bruke ordet «gammel». Thea Stabell bruker ordet «gammel». Ikke «eldre», ikke «godt voksen». «Ingenting er ingenting» handler om det livsstadiet der eufemismene ikke lenger er dekkende, der verken kropp eller tanke fungerer som før. En livsfase av tap og forvitring.

Nøkkelord

«Du burde ikke bli gammel før du ble klok», sier narren i Shakespeares «Kong Lear» til kongen, han som ga fra seg landet, men beholdt tittelen, og som gjennom stykket mister enda mer. Tilliten. Respekten. Sitt forhold til døtrene. Verdigheten, og til slutt livet. Stabell bruker ham som ett av sine tre eksempler på alderdommens tragedier. De andre to er jarlen av Gloucester, fra samme stykke, han som mistror sin gode sønn og opphøyer sin onde, med fryktelige konsekvenser - og virkelighetens Jorunn Marie Bukkøy, en norsk kvinne som 1. mars 2010 frøs i hjel liggende utenfor inngangsdøren til sin egen bolig i Oslo, 83 år gammel. «Ingenting», et sentralt begrep i «Kong Lear», er et nøkkelord også i «Ingenting er ingenting».

Det dokumentariske stoffet er sterkt, og det er dokumentert. Stabell har hentet mye av det fra en dybdeartikkel skrevet av Solveig Ruud for A-magasinet. Hun dramatiserer opplysningene, men hun fiksjonaliserer dem ikke. I forestillingen går hun inn og ut av rollen som Bukkøy, slik hun går inn og ut av roller som Lear, Lears døtre, Lears narr, Gloucester og Gloucesters sønn Edgar. Hun opptrer dessuten som seg selv, som 76-årig forteller, et menneske som både undrer seg og forstår. Hun er åpen om sin egen frykt for forfallet, men stiller seg også åpen for nødvendigheten av en dag å gi slipp på kontroll.

Modig og direkte

I «Ingenting er ingenting» opptrer skuespilleren Thea Stabell, pedagogen Thea Stabell, tenkeren og fortelleren Thea Stabell. Hun formidler med pedagogisk klarhet og med kunstnerisk innlevelsesevne. Hun trenger ikke mange virkemidler. Hun spiller mot stoler, fire i tallet. De er stasjoner for hennes ulike rollefigurer og deres miljøer. Utover dem er lyset det viktigste scenografiske elementet. Hun bruker sporadiske innslag av musikk. Hun bytter mellom to par sko. En sjelden gang drikker hun fra en vannflaske, eller hun (later som hun) leser fra manuskriptark. Resten ligger i henne selv, og i hennes tekst, med utdrag fra Shakespeare. Oversettelsene er hennes egne, med en kompakt soliditet der oversettere som Cappelen og Sandved valgte mer luftige utbroderinger. (Får vi ønske oss en komplett «Kong Lear»-oversettelse signert Stabell? Jeg ønsker meg i alle fall en komplett «Kong Lear»-oversettelse signert Stabell.)

Stabell skjønnmaler ikke. Hun sentimentaliserer ikke. Men hun møter sitt materiale med en direkthet som nærmer seg aksept. Ikke for den omsorgssvikt Jorunn Bukkøy ble utsatt for, eller for den behandling Lear og Gloucester lider. Men for de livsfakta som går forut. Det gjør «Ingenting av ingenting» til usedvanlig modig teater. Det er konfronterende og det er klokt.

Diktet som leses helt til slutt er Gunvor Hofmos «Jeg vil hjem».

Premieren var på Nationaltheatret 11. februar 2016. En tidligere versjon av forestillingen hadde vært vist samme sted høsten 2015.