Februar 2016: Et dukkehjem

«Et dukkehjem». Rogaland Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Helga Guren, Anders Dale, Even Stormoen, Øystein Martinsen og Marianne Holter. Regi: Audny Chris Holsen.

KOMMENTAR: Et nåtidshjem, nesten.

TERNING: FIRE

Syntetisk samtid

Rogaland Teater har modernisert «Et dukkehjem». De kunne ha modernisert det enda litt til.

TEATER: Scenen er kledd i rødt. Julens farge, kjærlighetens farge, lidenskapens, erotikkens og raseriets farge. Men tonen Åse Hegrenes har valgt er ikke julerød, hjerterød eller sinnarød. Fargen er kjemisk kunstig, som syntetisk sukkertøy. I det ligger en parallell til Nora og Torvalds ekteskap.

Tekstkutt

«En sangfugl skal ikke synge falske toner», sier Anders Dales Torvald til Helga Gurens Nora. Audny Chris Holsens oppsetning av «Et dukkehjem» er ikke helt fri for falske toner. Setting og språk er modernisert. Tekst er nedredigert. E-poster har erstattet brevene. Men enkeltpassasjer er fortsatt preget av 1800-tallsord og -oppfatninger. Holsen og hennes dramaturg Nina Godtlibsen kunne trygt ha gjort enda større tekstkutt enn de har. Noras «dårlig lov»-utlegning, Torvalds «har du virkelig mot til»-replikk og flere av hans sluttscenereplikker, samt Ranks e-post-sendte svarte kors, bryter med den øvrige moderniteten.

Rollefigurene kan aksepteres som 2016-personer. Persontegningene har mye felles med dem Anders T. Andersen formet i sin Teater Ibsen-oppsetning fra to år tilbake. Torvald er opptatt av å framstå som sterkere, tryggere og med større personlig integritet enn han har. I Stavanger er hans tilbakelagte sykdom psykisk (han «møtte veggen», Nora antyder at han var suicidal), og kanskje henger hans positur av moralsk overlegenhet sammen med dette, som et forsøk på å overbevise verden om at han har sin indre styrke i behold. Hun er flørtende manipulativ, innsmigrende og med sans for store, dramatiske og selviscenesettende gester - ikke uten selvironi eller selvbevissthet, men likevel med begrenset selvinnsikt.

Fysisk

I stadige koreograferte mellomspill mellom scener uttrykkes Noras stigende nervøsitet, hennes uro og hennes tilknytning til barna. Litt for mange og litt for psykologisk tydelige mellomspill, etter undertegnedes syn. I musikken (av Halvor Lillesund og Vegard Fossum) er dissonans vektlagt. Også i tekstscenene er kroppsspråk sentralt. Sigrid Edvardsson er koreograf, og hennes arbeid er gitt så stor plass at hun burde kunne kalles medregissør. Sammen med Torvald og med Rank (Even Stormoen), lenge også med storesøster-aktige Kristine Linde (Marianne Holter), fører Nora seg med innstudert kattemyk grasiøsitet. Innsmigrende, lekende, poserende, ofte erotisk ladet. Stemmen gjør hun barnlig, ansiktsuttrykkene naivt undrende. Ikke med Nils Krogstad (Øystein Martinsen). Han får høre hennes voksne stemme, og han får se henne rak i ryggen. For ham vil hun heller gjøre seg hardere enn mykere enn hun er. Etter hvert som hun betror seg stadig mer for Kristine Linde legger hun også av seg fakter i disse scenene, og framstår med et mer ordinært kroppsspråk. I slutten, når hun snakker alvorlig med Torvald, demper hun også det fysiske uttrykket, skjønt den følelsesmessige bevegelsen er tydelig formidlet gjennom ansiktsbruken.

Premieren var på Rogaland Teater 30. januar 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 3. februar.