Februar 2016: Frukost i det grøne

«Frukost i det grøne». Det Norske Teatret. Av: Fernando Arrabal, oversatt av Odd Jan Sandsdalen. Med: Eivin Nilsen Salthe, Jan Grønli, Hilde Olausson, Nina Woxholtt, Elisabeth Sand, Øyvin Berven. Regi: Catrine Telle.

Variasjoner over et anslag.

TERNING: FIRE

Rutiner og rariteter

«Frukost i det grøne» er en serie gjentagelser av samme poeng.

TEATER: «I krig og kjærlighet er allting tillatt», heter det. Det er naturligvis ikke sant. Krigen har sine konvensjoner, slik det sivile liv har sine. «Frukost i det grøne» sammenstiller disse to settene med regler, og slik underliggjøres de.

Regler og brudd

En ung soldat, Zapo (Eivin Nilsen Salthe), er stasjonert ved fronten. Dagene går i en veksling mellom ekstrem kjedsomhet - venting og strikking - og ekstrem aktivitet - angrep og forsvar. En dag kommer hans mor (Hilde Olausson) og far (Jan Grønli) på besøk med en piknik. En hallusinasjon? Mulig, men det er ikke viktig. Om Zapo fantaserer eller opplever er poenget det samme: De regler og rutiner en forholder seg til i krig kunne ikke ha fungert i hverdagen, og omvendt. Kontrasten mellom de ulike regelsettene, med jevnlige overskridelser av begge, understreker hvor traurig soldatens liv i krig er.

Mor pakker ut mat og kommenterer hygiene. Far skjenker vin. Når den fiendtlige soldaten Zepo (Nina Woxholtt) entrer og blir tatt til fange (mens hun klager på at det gjør vondt å bli bundet, og mor skjenner på sin soldatsønn), blir motsetningen enda litt mer markant.

Samme poeng

Samtalen veksler mellom det trivielle og det livsforandrende. «Har du skote nokon?», spør far, med den samme høflige halvinteresse som om han skulle ha sagt «Likte du osten?». Mor sier «Du så veldig krigersk ut», med den samme blanding av anerkjennelse og nedlatenhet som hun kunne ha brukt om hun sa «Nei se, du har tegnet en sol». Skuespillernes rolleframstillinger er alle sammen presise, og det er naturlig å gå utfra at Catrine Telles personinstruksjon har vært det samme. Virkemidlene som er valgt knytter sammen det spesifikke og det generelle, det abstrakte og det konkrete. En skyggeteatersekvens er svært virkningsfull i så måte. Skjønt stykket ble skrevet allerede i 1952, gir en fotoscene assosiasjoner til Abu Ghraib-overgrepene.

Som det meste av absurd teater, fungerer «Frukost i det grøne» som et simultant «hvorfor» og «hvorfor ikke». Men forestillingen utvikler seg lite. Når premisset er forstått - og det blir det tidlig i den timelange oppsetningen - blir de ulike situasjonene alle sammen til gjentagelser av samme poeng.

Premieren var på Det Norske Teatret 20. februar 2016.