Februar 2016: Richard III

«Richard III». Nationaltheatret. Av: William Shakespeare, oversatt av Inger Hagerup. Med: Kåre Conradi, Marika Enstad, Selome Emnetu, Trine Wiggen, Nils Golberg Mulvik, Emil Johnsen, Erik Hivju, Nils Bech, Kim Haugen, Finn Schau, Ellen Horn. Regi: Kjersti Horn.

Sterke ord i røff ramme.

TERNING: FIRE

Ordets makt

Teaterblodet renner. Virkemidlene er røffe, men dramatikken ligger i ordet. Og ordet får plass, i Kjersti Horns regi av «Richard III».

TEATER: Makt korrumperer, heter det, men «Richard III» handler om den korrumpering som går forut for makt. I dialogene vises fremveksten av et terrorvelde. I monologene framgår hensynsløsheten bak. Regissør Kjersti Horn og dramaturg Njål Helge Mjøs har redigert Shakespeares tekst noe ned, og lagt vekten på manipulasjonene i maktspillet. En syngende Nils Bech tilfører et ekstralag av psykoanalyse gjennom melodi og sangtekst.

Rått spill

For Richard, hertug av Gloucester, er veien til makt et spill eller en sport, der spørsmålet er hvor langt han kan komme og hvor mye han kan få andre til å akseptere fra ham. Kåre Conradi viser det gjennom å gi ham en stillferdig fryd ved overskridelsene, en tilfredshet ved det han planlegger og det han lykkes i. En slags mestringsglede, eller arbeidsglede, utløst av mord og misgjerninger - som selvgratulasjon etter en velgjort oppgave. Richard er uten skrupler. Ovenfor andre rasjonaliserer han, han argumenterer og overtaler, presser og lokker. Når de lar ham få sin vilje, hver av dem motivert av ulike former for selvinteresse, blir det noe han kan more seg over. En «tenk at det var mulig»-morskap. En følelse av seier, kanskje endog overlegenhet. På grunn av hans skjeve rygg og lamme hånd har de undervurdert ham, og de tok feil. De kan ta avstand, de kan møte ham med frykt eller de kan vise ham motstand, men han lar seg ikke bevege. Hindrer de ham, får han dem drept. Men gradvis smyger et større alvor, en annen uro, seg inn i rolletolkningen. Ikke egentlig samvittighet eller skam. Heller en bevissthet om at den som har, også kan miste.

Haraldssons trapp

Hvor mange ganger har Sven Haraldsson gjenbrukt sin scenografiske idé om scenen som overdimensjonert trapp? Jeg har sett den tre ganger og kjenner til en fjerde, alle i forestillinger regissert av Kjersti Horn: «Spring Awakening» (Oslo Nye Teater 2010), «Anna Karenina» (Stockholms Stadsteater 2011), «Forbrent» (DNS i fjor) og nå i «Richard III». I de tidligere har jeg oppfattet trappen som en metafor for at handlingsrommet for rollefigurene er begrenset, en fysisk demonstrasjon av de hindringer de må bevege seg igjennom. Denne gang er det den sosiale mobiliteten, muligheten for klatring og fall, som er den mest nærliggende assosiasjonen. Siktlinjene fra orkester er åpne. Fra sidene på balkongene, neppe.

I likhet med i «Forbrent» brukes skrift på papp og malingkasting i mengder. Teaterblod, svartfarge og vann spruter og renner, over skuespillere kledd i moderne, hverdagslige klær - mange av dem i treningstøy. En av oppsetningens visuelt mest fascinerende øyeblikk kommer mot slutten, når en helt annen substans - skum - velter nedover trinnene og vasker med seg navnene til Richards ofre. Ettertiden glemmer fort.

Premieren var på Nationaltheatret 13. februar 2016.