Februar 2016: Andre verdskrigen: Natt i verda

«Andre verdskrigen - Natt i verda». Det Norske Teatret. Av: Lukas Bärfuss, David Greig, Oleg Bogaev og Maria Tryti Vennerød, oversettelser av Carl Morten Amundsen, Maria Tryti Vennerød og Ingrid Weme Nilsen. Med: Svein Tindberg, Paul-Ottar Haga, Gjertrud Jynge, Geir Kvarme, Joachim Rafaelsen, Kaia Varjord, Oddgeir Thune, Frode Winther, Grethe Ryen, Unn Vibeke Hol, Kadir Talabani, Renate Reinsve. Regi: Erik Ulfsby.

Bryter ned forsvarsverkene.

TERNING: FEM

Kraftbombardement

Gjennom åtte timer pepres tilskueren med inntrykk i Det Norske Teatrets «Andre verdskrigen - Natt i verda». Refleksjonene vil vare lenger.

TEATER: Lang natts ferd mot fred? Nei. Det blir ikke fred. Om der finnes ett enkeltbudskap det er verd å trekke ut av «Andre verdskrigen - Natt i verda» er det nettopp det, det blir ikke fred. Oppsetningen - en mektig mosaikk, fra midnatt til frokost, oppbrutt av felles matpauser og en midtveis (etter undertegnedes syn overflødig) samfunn-i-samtid-debatt - er en manifestasjon av menneskets vilje til krig.

Sprenger rammen

Omfanget, sammen med nattsettingens gradvise utmattelse, bryter ned tilskuerens egne forsvarsverker. Vi legger oss sårbare, eller i det minste mottakelige, for bombardementet av sanseinntrykk, refleksjoner, faktaopplysninger, symboler, skjebner, spørsmål. Oppsetningen er massiv, men langt fra uttømmende. «Natt i verda» både vet og viser at den ikke kan bli uttømmende. Et utvalg er nødvendig. Og likevel sprenger oppsetningen sine egne rammer. Den begrenser seg ikke til andre verdenskrig, men går videre i tid, helt inn i våre dager. Kadir Talabani forteller fra sin egen historie som krigsflyktning. Korte beretninger fra postkort dokumenterer minnenes utholdenhet. Noen ganger er de overleveringer fra foreldre eller besteforeldre, upresise etter mange gangers gjenfortelling. Andre ganger egne beretninger, utilstrekkelige i sin knapphet.

Dramatikere og regissør har ikke valgt de opplagte løsningene. Lukas Bärfuss har konsentrert seg om brev til et jødisk etterkrigsbarn. Maria Tryti Vennerød forteller om en nazilege (Frode Winther). David Greig følger en ung kvinne (Renate Reinsve) i hennes demrende innsikt, hjulpet av en magisk gås (Joachim Rafaelsen). Oleg Bogaev formidler episoder fra den russiske fronten og fra hjemmelivet. I tillegg framføres utdrag fra Joseph Goebbels' skuespill «Vandringsmannen», historietimer i klasserom i Kina, Brasil og Uganda dramatiseres, og faktaopplysninger om norsk teater under krigen deles. Formen er flettverkets. Skuespillerne skifter stadig, kompetent, mellom roller og fortellerplan.

Mytisk metaforisk

Mye er mytisk, magisk, metafysisk, metaforisk: En allvitende gås flyr over Europa og inn i underverdenen med en kvinne på ryggen. En mann kommuniserer med et spøkelse. En diktator dør som følge av en kunstners provokasjoner. Tilskueren må bare akseptere det. Når det virkelige er så uvirkelig er abstraksjon en nødvendighet. Distanseringsgrep trengs for å vinne nærhet, for å kunne fatte og sortere. Samtidig kombineres fantasi og filosofi med det konkrete, det reelle og dokumenterte. Det er sjelden sentimentalisert, men det er ofte slående.

Milja Salovaaras gråtonede, renlinjede scenografi minner om en underjordisk bunker, et bomberom. Gulvet er dekket av brevkort - et gjennomgangselement i flere av historiene, og samtidig en visualisering av avstand og kommunikasjon. Skuespillerne bærer kostymer i militære khakifarger. De endrer nasjonalitet gjennom armbind med symboler. Øyvind Wangensteens lys styrer ikke bare oppmerksomheten, det bygger også miljøene, og det gir stikkord for publikums konklusjoner om de enkelte scenene. Dunkelt, dystert, klartseende, illusorisk.

Forestillingen skal også spilles på dagtid, men for den tilskuer som orker, er nattsettingen med på å styrke opplevelsen.

Premieren var på Det Norske Teatret, natta mellom 27. og 28. februar 2016.