Februar 2016: Andre verdskrigen: Natt i verda

«Andre verdskrigen - Natt i verda». Det Norske Teatret. Av: Lukas Bärfuss, David Greig, Oleg Bogaev og Maria Tryti Vennerød, oversettelser av Carl Morten Amundsen, Maria Tryti Vennerød og Ingrid Weme Nilsen. Med: Svein Tindberg, Paul-Ottar Haga, Gjertrud Jynge, Geir Kvarme, Joachim Rafaelsen, Kaia Varjord, Oddgeir Thune, Frode Winther, Grethe Ryen, Unn Vibeke Hol, Kadir Talabani, Renate Reinsve. Regi: Erik Ulfsby.

Bryter ned forsvarsverkene.

TERNING: FEM

Kraftbombardement

Gjennom åtte timer pepres tilskueren med inntrykk i Det Norske Teatrets «Andre verdskrigen - Natt i verda». Refleksjonene vil vare lenger.

TEATER: Lang natts ferd mot fred? Nei. Det blir ikke fred. Om der finnes ett enkeltbudskap det er verd å trekke ut av «Andre verdskrigen - Natt i verda» er det nettopp det, det blir ikke fred. Oppsetningen - en mektig mosaikk, fra midnatt til frokost, oppbrutt av felles matpauser og en midtveis (etter undertegnedes syn overflødig) samfunn-i-samtid-debatt - er en manifestasjon av menneskets vilje til krig.

Sprenger rammen

Omfanget, sammen med nattsettingens gradvise utmattelse, bryter ned tilskuerens egne forsvarsverker. Vi legger oss sårbare, eller i det minste mottakelige, for bombardementet av sanseinntrykk, refleksjoner, faktaopplysninger, symboler, skjebner, spørsmål. Oppsetningen er massiv, men langt fra uttømmende. «Natt i verda» både vet og viser at den ikke kan bli uttømmende. Et utvalg er nødvendig. Og likevel sprenger oppsetningen sine egne rammer. Den begrenser seg ikke til andre verdenskrig, men går videre i tid, helt inn i våre dager. Kadir Talabani forteller fra sin egen historie som krigsflyktning. Korte beretninger fra postkort dokumenterer minnenes utholdenhet. Noen ganger er de overleveringer fra foreldre eller besteforeldre, upresise etter mange gangers gjenfortelling. Andre ganger egne beretninger, utilstrekkelige i sin knapphet.

Dramatikere og regissør har ikke valgt de opplagte løsningene. Lukas Bärfuss har konsentrert seg om brev til et jødisk etterkrigsbarn. Maria Tryti Vennerød forteller om en nazilege (Frode Winther). David Greig følger en ung kvinne (Renate Reinsve) i hennes demrende innsikt, hjulpet av en magisk gås (Joachim Rafaelsen). Oleg Bogaev formidler episoder fra den russiske fronten og fra hjemmelivet. I tillegg framføres utdrag fra Joseph Goebbels' skuespill «Vandringsmannen», historietimer i klasserom i Kina, Brasil og Uganda dramatiseres, og faktaopplysninger om norsk teater under krigen deles. Formen er flettverkets. Skuespillerne skifter stadig, kompetent, mellom roller og fortellerplan.

Mytisk metaforisk

Mye er mytisk, magisk, metafysisk, metaforisk: En allvitende gås flyr over Europa og inn i underverdenen med en kvinne på ryggen. En mann kommuniserer med et spøkelse. En diktator dør som følge av en kunstners provokasjoner. Tilskueren må bare akseptere det. Når det virkelige er så uvirkelig er abstraksjon en nødvendighet. Distanseringsgrep trengs for å vinne nærhet, for å kunne fatte og sortere. Samtidig kombineres fantasi og filosofi med det konkrete, det reelle og dokumenterte. Det er sjelden sentimentalisert, men det er ofte slående.

Milja Salovaaras gråtonede, renlinjede scenografi minner om en underjordisk bunker, et bomberom. Gulvet er dekket av brevkort - et gjennomgangselement i flere av historiene, og samtidig en visualisering av avstand og kommunikasjon. Skuespillerne bærer kostymer i militære khakifarger. De endrer nasjonalitet gjennom armbind med symboler. Øyvind Wangensteens lys styrer ikke bare oppmerksomheten, det bygger også miljøene, og det gir stikkord for publikums konklusjoner om de enkelte scenene. Dunkelt, dystert, klartseende, illusorisk.

Forestillingen skal også spilles på dagtid, men for den tilskuer som orker, er nattsettingen med på å styrke opplevelsen.

Premieren var på Det Norske Teatret, natta mellom 27. og 28. februar 2016.

Februar 2015: Krenk 2015

«Krenk 2015». Chateau Neuf. Av og med: Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Knut Nærum, Are Kalvø, Dag Sørås, Tore Sagen, Else Kåss Furuseth, Sigrid Bonde Tusvik, Lisa Tønne, Aron Flam, John Brungot, Amir Asgharnejad, Lars Berrum, Martin Beyer-Olsen, Atle Antonsen. Regi: Karina Aase

TERNING: FIRE

Nokså snilt, med skarpe unntak.

Krenketank

Målet er å provosere. Resultatet er ikke veldig hardtslående.

HUMOR: «Krenk 2015» er ikke et vanlig standupshow. Det er et stunt, et event, en demonstrasjon og en solidaritetsmarkering med ofrene etter Charlie Hebdo-massakren. De deltakende komikerne har alle fått en utfordring: Hvor langt inn i provokasjonen kan du gå og fortsatt vekke latter? 

Religionskritikk

Bård Tufte Johansen sier ved start at han har ønsket å «ta moroa tilbake til religionskritikken». Dette legger klare føringer for de opptredende. Det kunne ha gjort «Krenk 2015» til et humorlaboratorium - et forskningsforum - like mye som en komikveld. Men det varierer hvor alvorlig komikerne har tatt oppdraget.
Dag Sørås' del kunne ha gått rett inn i ett av hans soloshow. Så er dette også en temakrets han ofte arbeider innen, og hans analytiske inngang, med et særlig øye for ideologienes egne, iboende motsetninger, og det nærsynt hverdagslige i dem, gjør ham til en egnet komiker for det. Bård Tufte Johansen og Knut Nærum gjenbruker begge tidligere materiale, førstnevnte i form av enkeltpoenger vi kjenner fra «Mann 44», sistnevnte med bokutdrag fra sin egen «Sitt ned og hold kjeft» (fra 2009) - i og for seg relevante demonstrasjoner av at tematikken ikke er ny, ikke nødvendigvis knyttet opp mot nylige hendelser. Retorikken varierer fra opphopning av tabuord og fordommer (som i Atle Antonsens konfirmasjonssang) til mer avansert oppbygde sekvenser. 

Krenkesky

Fire av komikerne gjør poenger ut av angsten for å krenke. Kalvø i en Støre-parodi, Furuseth ved å erklære seg så konfliktsky at hun kun vil fornærme komikerkolleger, og helst ikke dem heller, Nærum ved å vise mekanismer som fører til selvsensur («du vil vel ikke at noen skal bli lei seg?») og Sagen ved aggressivt angrep mot en lang rekke grupper (jøder, homofile, katolikker, politikere) - og unntak for én (muslimer). Hvem går krenkelsene ellers utover? Oftest slike som forventes ikke å ta igjen: Religionsforskere, folk med Tourettes, humanetikere, Martin Ødegaard.
Løsrevet fra kontekst vil flere av vitsene i «Krenk 2015» virke mer fornærmende enn de gjorde i showet. Men humor blir skapt, framføres og forstås innen kontekst. Som Sigrid Bonde Tusvik observerer underveis: «Dere er klare for å bli krenket, og da er det nesten umulig å krenke dere». Det er showet et godt eksempel på.

Forestillingen fant sted på Chateau Neuf 2. februar.

September: Ideer-artikkel om middagsteater/Wallmans Salonger

Når danskebåten legger til land - for godt

Wallmans er det skandinaviske eventmarkedets flaggskip.

MIDDAGSSHOW: Sist jeg så Kristian Larsen spilte han rollen som Marius i Hålogaland Teaters versjon av «Les Misérables». Nå står han foran meg og spør hva jeg vil ha å drikke, og om jeg har noen matallergier.

27-åringen, som er utdannet ved Bårdar og også har spilt roller i «Evita» og «Spelemann på taket» i Kristiansand, er showkaptein på Wallmans Oslo, der han jobber på tredje året. Med seg har han et lag av unge talenter fra Norge, Sverige og Storbritannia.

BÅRDAR-UTDANNEDE Alexander Langset så vi sist i «A Chorus Line» på Chat Noir i vår. Bårdar-utdannede Meriam Grace De Guia Warren var med i Stefan Herheims versjon av «Salome» på Den Norske Opera. Bårdar-utdannede Line Schaug var med i «Grease» i Oslo Spektrum.

Andre er nye i Norge: Elin Tossavainen fra Haparanda har studert ved musikkakademiet i Umeå, Elisabeth Balogh og Emilie Larsson gikk begge på Balettakademin i Göteborg, mens Malin Brudell studerte ved Musikkhøgskolan i Piteå med etterutdanning fra Musicians Institute i Hollywood. Waliseren Barry Dodd har danseutdanning fra Pineapple Dance Studios i London og Gemini Ballet Academy i Wales, og har også vært med i ensemblet til «Billy Elliot» i London. Niklas Lundström spilte i sommer Romeo på Bohus Fästning i Göteborg.

Flere i staben - Dodd, Tossavainen, Lundström, Schaug, Larsen, Brudell - har erfaring også fra andre middagsshowkonsepter, som Color Line, julebordshow i Tyskland, charterhoteller på Kreta, Lanzarote og Kypros, eller fra andre Wallmansavdelinger enn den i Oslo.

WALLMANS-KONSEPTET er likt i alle Wallmans salonger, i Stockholm, i Oslo, i København, i Sälen og i Åre. En Wallmans-entertainer opptrer som servitør og artist i ett, og serverer underholdning mellom middagsrettene - eller omvendt. Julebordstida er naturlig nok høysesong, men på Wallmans kan julebord feires nesten hele året. Ved showstart ønskes bedrifter velkommen med navn på storskjerm, og kan applaudere seg selv. Velkommen til Deloitte. Velkommen til Ahlsell Bergen. Velkommen til Lillian Bikset & Co.

Høstens forestilling - «Miracles» - er Wallmans femtende norske. Noen av showene har vært bygd om temaer eller kjente artister, som Elvis eller ABBA. «Miracles» er mer generell, en sangkavalkade som samler hitlåter fra de siste førti år. De musikalske ingrediensene er pakket inn i en scenisk ramme full av velprøvde effekter, og scenografi og kostymer tilhører en krysning av nattklubb- og danskebåtstil. Harryfaktoren er så høy at den nesten er selvironisk. Maten er til gjengjeld mer av en overraskelse. Høstens meny er en forundringspakke der retter røpes underveis. Den som er allergisk eller som av andre grunner ikke vil ha spesielle råvarer blir bedt om å opplyse om det, og får servert alternativer. Spiser du ikke svin kan du få torsk i stedet.

NØYKTIG HVOR STORT det norske eventmarkedet er, er umulig å fastslå. Noen av aktørene er små - kulturarbeidere med egne firmaer - og de kombinerer ikke sjelden eventoppdrag for næringslivet med mer kunstnerisk orienterte prosjekter på egenhånd eller sammen med andre. Managementbyråer som Stand Up Norge, Kjentfolk AS eller Stageway formidler artister både til eventmarkedet og til andre forestillingskonsepter. Hoteller, danskebåter og Kielferger tilbyr middags- og kveldsshow som tilleggstilbud til transport og overnatting. Men uansett hvordan en måler er det ingen tvil om at Wallmans er en storaktør. Etter at den norske avleggeren av den svenske showsalongen åpnet i Oslo i 2000, har mer enn 600 000 gjester besøkt lokalene ved Akerselva. Årlig besøk ligger nå mellom 35 og 40 000, og i fjor kunne Wallmans Oslo rapportere om at omsetningen året før nærmet seg 50 millioner kroner. Med plass til 670 besøkende i slengen er det gamle spinneriet, som en gang sysselsatte rundt 1500 industriarbeidere, blitt et symbol på en ny industri: Underholdningsindustrien. Også før Wallmans flyttet inn hadde stedet en historie i bransjen. På 1980-tallet ble de samme lokalene brukt av Gino Valente i hans showrestaurant Mølla. På 1990-tallet gjorde TVNorge sine «Casino»-innspillinger her.

KOMMERS? Ja, selvfølgelig, det skal være enkelt å forholde seg til både show- og matmeny et sted som dette. Men det er ikke umulig å skape kunst av middagsteater, om det er det en vil. Da Londons Royal Court gjorde et forsøk i fjor, med «Gastronauts» av April De Angelis og Nessah Muthy, var intensjonen å problematisere matsminke, miljøspørsmål i matproduksjonen og fordelingstematikk. Helst skulle tilskuerne miste appetitten og dytte vekk fatet foran seg minst en gang underveis. Slikt går man ikke til Wallmans, Stena Line eller Color Line for å oppleve. En skal ha et nokså passivt kultursyn, og trolig også være tilsvarende uvant kulturbruker, for å se kunstneriske ambisjoner i showet. Danserutinene består av velkjente mønstre. Låtutvalget - stort sett av typen kjente og kjære coverlåter, så som «Too Much Love Will Kill You», «The Final Countdown», «Forelska i læreren» - ville ikke skilt seg ut på P4.

Kreativitet er ikke ordet. Men kreativitet er heller ikke målet. Hensikten er å gi gjestene en trivelig kveld der underholdningsinnslagene fungerer som mellomretter, og artistkvaliteter er der ingen mangel på. Wallmans servitørartister er kompetente servitører, kompetente sangere og kompetente dansere. Flere av dem er multiinstrumentalister.

WALLMANS ER EN god skole. Kanskje ikke først og fremst i sang eller dans, for det forutsettes det at de ansatte mestrer fra før. Men den som ikke allerede har arbeidsdisiplin eller forståelse for hvor viktig det er å holde et tidsskjema utvikler det fort i en jobb som denne. Snobberi får en pent legge fra seg ved døra. Denne erfaringen er nyttig også i andre deler av showbusiness. Den artist som har erfaring fra middagsshowmarkedet har dokumentert sin ståpåvilje, sin energi og sin fleksibilitet. Her blir en ikke lenge om en er arbeidssky eller redd for å ta i et tak. Wallmansstaben er underholdningsbransjens fotsoldater, med evne og vilje til å sprudle på kommando, fem timer i strekk, like blide og like profesjonelle om de bærer serveringsbrett eller om de synger «Another One Bites the Dust».

Musikalekteparet Maria Haukaas Mittet og Hans Marius Hoff Mittet har begge to arbeidet her. Reidun Sæther, som var «Spamalot»s Lady of the Lake og som nå er TV-aktuell i NRKs «Stjernekamp», har jobbet her. Nina Dehle, som nå er på Norgesturné med «Jeppe»-musikalen, har jobbet her.

Ingen bør bli fryktelig overrasket om de snart skulle komme til å se Malin Brudell, Kristian Larsen eller Elisabeth Balogh på andre norske scener heller.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30. september 2014.