Februar 2016: Vanja og Sonja og Masha og Spike

«Vanja og Sonja og Masha og Spike». Rogaland Teater. Av: Christopher Durang, oversatt av Michael Evans og Vegar Hoel. Med: Nina Ellen Ødegård, Marko Kanic, Silje Salomonsen, Mette Arnstad, Roar Kjølv Jenssen og Ingrid Rusten. Regi: Vegar Hoel.

Uttalt påtatt.

TERNING: FIRE

Selvdramatisering som overspill

Teatralitet problematiseres, men blir også et problem, i «Vanja og Sonja og Masha og Spike» på Rogaland Teater.

TEATER: Vanja (Marko Kanic), Sonja (Ingrid Rusten) og Masha (Nina Ellen Ødegård) er søsken. Så vidt Vanja og Sonja vet er Masha vellykket, og hun vil gjerne tro det selv også. Vanja og Sonja er det ikke, og de vet det godt. Når Masha kommer hjem med sin «hjertenskjær», Spike (Roar Kjølv Jenssen), utløses gamle og nye spenninger.

Rogaland Teaters oppsetning er «Vanja og Sonja og Masha og Spike»s norske premiere. Resultatet er ofte morsomt, men mindre dynamisk enn det kunne ha vært.

Teatralsk

Michael Evans og Vegar Hoel har i sin oversettelse gjort referansene lettere tilgjengelige for norske tilskuere. Noen amerikanske referanser er erstattet av tilsvarende norske, andre av andre amerikanske, bedre kjent i Norge. Av hensyn til aksent (eller kostyme) har Marlene Dietrich fått Maggie Smiths plass. Samtidig blir Masha og Spike, rollefigurer med forbindelse til Hollywood, spilt med norsk-amerikansk språkblanding og gester fra «over there», og arkitekturen i søsknenes hus (Hoel er også scenograf) kan få en til å tenke at også det hører hjemme på den andre siden av Atlanteren.

Typekomikken er allmenn, og teatraliteten er beskrevet på måter som nok treffer den mindre teatervante bedre enn den som ser mye teater. Alle skikkelsene i «Vanja og - - - » er teatralske personer. Å dramatisere seg selv og sine følelser faller dem naturlig. Hoel har i sin regi valgt en spillestil som understreker denne teatraliteten ytterligere, med vekt på dens unaturlighet. Posering blir så uttalt påtatt, utbrudd så uttalt kunstige, at personenes selvironi svekkes og den sårhet som ligger under vittighetene gjøres uvesentlig. Dette iblandes slapstick-virkemidler som velting, snubling og misting. En kan mistenke regissøren for å undervurdere tekstens egen kraft. Den finnes ikke bare i enlinjers vittigheter, men også i personutvikling.

Aldersparadoks 

Alder står sentralt i Durangs tekst. Den tar for seg aldersforventninger, status knyttet til ungdom og følelsen av at livet går en forbi. Han oppgir at Vanja, Sonja og Masha er i femtiårene, Spike og Nina i tjueårene. I Stavanger spilles Spike av 52-årige Roar Kjølv Jenssen og hans «eldre» kjæreste av 36-årige Nina Ellen Ødegård. Hennes angivelig 52-årige søster blir spilt av 31-åringen Ingrid Rusten, mens den om lag 20 år gamle trusselen spilles av 37-årige Silje Salomonsen. Samtlige er sminket, frisert og kledd for å virke enten yngre eller eldre enn de er, men castingen oppleves underlig, og er med på å forsterke et preg av karikatur. Når dialogen rører ved mangelen på gode roller for kvinner i femtiårene, oppleves det som om forestillingen motsier seg selv, og som om den avfeier intensiteten i skikkelsenes bekymringer. 

Premieren var på Rogaland Teater 2. februar 2016.