Vidas extremas

«Vidas extremas». Beaivváš Sámi Našunálateáhter, vist på Det Norske Teatret. Av: Sigbjørn Skåden, Veronica Salinas, Rosa Chávez, Miguel Angel Cañas Ambrosio, satt sammen av Jon Tombre. Med: Mary Sarre, Ingor Antte Ailu Gaup, Nils Rune Utsi, Mercedes Francisca García Ordóñez, Ludwing Isaac Chicohay Mejía, Wilson Ottoniel Puac Joj, Carlos David Catun Quintana, Luis Ricardo Cumes Gonzáles. Regi: Jon Tombre.

Menneskekrefter i poetisk samspill.

TERNING: FEM

Livskraft som poesi

Overlevelse og død knytter sammen norsk-samisk-guatemalanske «Vidas extremas».

TEATER: «Vidas extremas» betyr «ekstreme liv», eller «ytterliggående liv». Det er dekkende for forestillingen. Temaet er grunnleggende, universelle livskrefter i møte med død og undertrykkelse. Kamp for rettferdighet og kamp for rettigheter, forbundet med savn, kjærlighet, beskyttelsestrang, tilhørighet, redsel, pågangsmot, viljen og nødvendigheten av å gå videre.

Grunnkrefter

Formspråket er symbolrikt, fysisk og poetisk. Aldri jålete. «Vidas extremas» er inndelt i 17 nummererte sekvenser. Teksten består av dikt, framført på norsk, samisk og spansk, som musikk og som ord alene. På videoveggen bak kunstnerne vises oversettelser mellom språkene, ofte ikke fullstendige, noen ganger med essens vektlagt. Noen ganger oversetter kunstnerne muntlig, og det er ganger en ikke kan si sikkert hvilket som er originalspråket og hvilket som er oversettelsen. «Vi»-et er ikke inndelt i «oss» og «dem», det er et felles vi. Ordene beskriver menneskelige grunnkrefter, sett gjennom minner fra en borgerkrig og forsøk på å leve videre etterpå.

Hver sekvens konsentrerer seg om få, talende symboler og krefter. Menneskekroppen og menneskestemmen, sangen, talen og bevegelsen, er alltid det viktigste: Liv konkretisert.
Universelt

Her er eplet, livsfrukten, dinglende i en tråd fra et geværløp. To epler, to geværløp. Her er den hvite reinen som i den samiske kulturen står for hellig renselse, åndelig fornyelse - og som også er et offersymbol. Her er portrettbilder av mennesker, stadig forstørret, kanskje hentet fra savnetplakater, kanskje utenforstående, mennesker som visste eller ikke visste? Her er torturens og henrettelsens hodehette, den som dekker den utsattes ansikt.

Mary Sarre er kledd som en ikonisk madonna, en påminnelse om religionen, som for noen kan være en undertrykkelsesmekanisme og andre en trøster. Luis Ricardo Cumes Gonzáles er avkledd på overkroppen, all synlig hud er sminket i mayablått.

«Hva er universelt?», spør teaterprogrammet. Det er ingen av de menneskelige krefter som beskrives i «Vidas extremas» som ikke er universelle. I form blandes lokale elementer fra de involverte kulturene, joik og tradisjonsmusikk fra mayakulturen, med elementer fra verdenskulturer - ungdomskultur, rap, hip hop.

Premieren var på Det Norske Teatret 6. februar 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 7. februar.