Juni 2017: Vinduer

«Vinduer». Veronica Salinas og Beaivváš Sámi Nasunálateáhter i samarbeid med Hålogaland Teater, på Det Norske Teatret. Av: Veronica Salinas. Med: Sarakka Gaup, Amalie Eggen, Felipe Orellana, Mariama Slåttøy, Beatur, Taro Vestøl Cooper. Regi: Jon Tombre.

KOMMENTAR: Poesi, humor, filosofi og provokasjon.

TERNING: SEKS

Passasje til perspektiver

«Vinduer» gir åpninger til en rikt sammensatt indre og ytre verden.

TEATER: Den som hører ordet «vinduer» tenker kanskje på lys. Eller på luft. Eller på det glass som lukker luft ute. Kanskje på åpninger, passasjer, innganger og utganger, forbindelsene mellom ute og inne. Kanskje på å se og å bli sett, på innsyn og utsyn, på å være innestengt, skjermet, men samtidig utstilt, synliggjort, plassert i en ramme.

Alle disse assosiasjonene er naturlige i scenekunstkollasjen «Vinduer». At vinduet er både en åpning og et stengsel er en grunnforutsetning. 

Muntlig poesi

Veronica Salinas' korte, poetiske tekster setter stilbevisst og språksikkert sammen ulike former for muntlighet. Hun forener innflytelser fra slampoesi og rap, barnerim og visesang, nettoppdateringer og spontanblogging, i en kreativt utforskende språkføring som eksperimenterer med dialektord, slang, joik, metafor og vulgærprovokasjon. Noen av ordsammensetningene lyder som de kan ha begynt som misforståelser eller forvirring om faste uttrykk, men underveis blitt elegant forvandlet til egne vrier på det kjente (som «miste fjes»). Denne språklige lekenheten gir friskhet til et innhold som med en mindre kompetent eller mindre tekstformers ord kunne blitt klisjéfylt. Resultatet fremstår som relevant, tankevekkende og humoristisk. Med korte (og ikke forstyrrende) unntak på samisk og engelsk, er norsk språket som brukes i forestillingen.

På ulike måter handler alle tekstdelene om å finne sitt perspektiv blant et mangfold av mulige perspektiver.

Luft og kontrast

I iscenesettelsen er ordene gitt den luft og den plass de trenger og fortjener. Jon Tombre bygger rom med ordene, ved ordene og rundt ordene. Det fysiske scenespråket er romlig bevisst og konsist koreografert. Bevegelsene er ofte stiliserte, like poetiske som i tekst, og andre ganger satt i lattervekkende kontrast til ordene. Rommene som skapes er rom det er godt å være i, og den romlige bevisstheten er viktig også i Even Børsums scenografi. Innledningsvis kan den nok virke endimensjonal, i det at den består av en enkelt vindusvegg, stående i et (nokså diskret) kar for vann og gjørme. Etter hvert blir den brukt som vegg i et stadig voksende hus av menneskeskapte rom. Kanskje bør vi sammenligne det med et veksthus, et drivhus der lydene, kroppene og bevegelsene utgjør de øvrige tre veggene, og der opplevelser, ord, emosjoner og tanke dyrkes og kultiveres. Vindusveggen er en romdeler, men den er også, fordi den er gjennomsiktig og har åpninger uten glass, som skuespillerne kan bevege seg gjennom, et forbindelsespunkt og en passasjekanal. Lysbruken (design: Paulucci Araujo Bakke) dirigerer blikk og bygger rom i rommet. Gjørme og maling forandrer den gjennomskinnelige flaten.

Musikken blir motstemme og samtalepartner, stemningsforsterker og -utvider. Som skuespillere og som musikere fremfører aktørene ord- og bevegelsesmaterialet med nyansert presisjon.

Premieren var på Det Norske Teatret 15. juni 2017.

Vidas extremas

«Vidas extremas». Beaivváš Sámi Našunálateáhter, vist på Det Norske Teatret. Av: Sigbjørn Skåden, Veronica Salinas, Rosa Chávez, Miguel Angel Cañas Ambrosio, satt sammen av Jon Tombre. Med: Mary Sarre, Ingor Antte Ailu Gaup, Nils Rune Utsi, Mercedes Francisca García Ordóñez, Ludwing Isaac Chicohay Mejía, Wilson Ottoniel Puac Joj, Carlos David Catun Quintana, Luis Ricardo Cumes Gonzáles. Regi: Jon Tombre.

Menneskekrefter i poetisk samspill.

TERNING: FEM

Livskraft som poesi

Overlevelse og død knytter sammen norsk-samisk-guatemalanske «Vidas extremas».

TEATER: «Vidas extremas» betyr «ekstreme liv», eller «ytterliggående liv». Det er dekkende for forestillingen. Temaet er grunnleggende, universelle livskrefter i møte med død og undertrykkelse. Kamp for rettferdighet og kamp for rettigheter, forbundet med savn, kjærlighet, beskyttelsestrang, tilhørighet, redsel, pågangsmot, viljen og nødvendigheten av å gå videre.

Grunnkrefter

Formspråket er symbolrikt, fysisk og poetisk. Aldri jålete. «Vidas extremas» er inndelt i 17 nummererte sekvenser. Teksten består av dikt, framført på norsk, samisk og spansk, som musikk og som ord alene. På videoveggen bak kunstnerne vises oversettelser mellom språkene, ofte ikke fullstendige, noen ganger med essens vektlagt. Noen ganger oversetter kunstnerne muntlig, og det er ganger en ikke kan si sikkert hvilket som er originalspråket og hvilket som er oversettelsen. «Vi»-et er ikke inndelt i «oss» og «dem», det er et felles vi. Ordene beskriver menneskelige grunnkrefter, sett gjennom minner fra en borgerkrig og forsøk på å leve videre etterpå.

Hver sekvens konsentrerer seg om få, talende symboler og krefter. Menneskekroppen og menneskestemmen, sangen, talen og bevegelsen, er alltid det viktigste: Liv konkretisert.
Universelt

Her er eplet, livsfrukten, dinglende i en tråd fra et geværløp. To epler, to geværløp. Her er den hvite reinen som i den samiske kulturen står for hellig renselse, åndelig fornyelse - og som også er et offersymbol. Her er portrettbilder av mennesker, stadig forstørret, kanskje hentet fra savnetplakater, kanskje utenforstående, mennesker som visste eller ikke visste? Her er torturens og henrettelsens hodehette, den som dekker den utsattes ansikt.

Mary Sarre er kledd som en ikonisk madonna, en påminnelse om religionen, som for noen kan være en undertrykkelsesmekanisme og andre en trøster. Luis Ricardo Cumes Gonzáles er avkledd på overkroppen, all synlig hud er sminket i mayablått.

«Hva er universelt?», spør teaterprogrammet. Det er ingen av de menneskelige krefter som beskrives i «Vidas extremas» som ikke er universelle. I form blandes lokale elementer fra de involverte kulturene, joik og tradisjonsmusikk fra mayakulturen, med elementer fra verdenskulturer - ungdomskultur, rap, hip hop.

Premieren var på Det Norske Teatret 6. februar 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 7. februar.