September 2016: Min pappas porno

«Min pappas porno». Prologo, turné med premiere på Lillestrøm Kultursenter. Av: Andrew Goffman, oversatt av Jostein Kirkeby-Garstad. Med: Odd-Magnus Williamson. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Monolog med moral.

TERNING: FIRE

  

Overforklart farslengsel

«Min pappas porno» består av bekjennelser fra egobloggens tid.

TEATER: En gutt vokser opp uten far. Far har reist. Han pleide å stille opp, men kontakten er brutt. Ingen besøk, ingen brev, ingen telefoner. Forholdet far-sønn er like over som forholdet far-mor. Men han har satt igjen pornosamlingen sin, og den skal sønnen komme til å bruke mye tid og krefter på.

Jeg-personen i «Min pappas porno» er en voksen mann, nå selv far, hensynsfull, forståelsesfull, en av dem som «lytter til andres behov». Han er bare litt sliten og litt emosjonell, og han ser tilbake på barne- og ungdomsårene etter at faren dro. År der pornofilmene (38 stykker x 90 minutter) ble brukt som lekekamerat, som hemmelig rom, som farserstatning og rollemodell.

Debut

TV-komiker og filmskuespiller Odd-Magnus «Odda» Williamson gjør sin teaterdebut i rollen. Han spiller, som mange som er nye for teatret, for de tilskuere som sitter på bakerste rad - med store gester og tilsvarende tydelig stemmebruk. Diksjonen er pedagogisk klar, vektleggingen av nøkkelord poengtert, og timingen, for det meste, sikker. Bare unntaksvis blir han utålmodig i punchlinene. Williamson klarer å opptre nokså konsekvent i rolle, og de små bruddene som oppstår, vil nok forsvinne, jevnes ut, i løpet av kort tid, etter litt flere gjennomganger med publikum i salen.

Scenografisk er oppbygningen enkel og turnévennlig. Joakim Foldøy er kreditert for «produksjonsdesign», som vel omfatter både film, lys og rekvisitter. En tilsynelatende slitt, komfortabel lenestol er det sentrale elementet. Flatskjerm-TV og laptop viser at vi befinner oss i vår tid, mens moviebox og plastkassetter bekrefter påstanden om at far dro i 1986. På bakveggen projiseres innimellom bilder av en naken kvinne - tilstrekkelig tekkelig til at hun vel kunne vært vist på en norsk avisforside, skjønt Mark Zuckerberg neppe ville godtatt henne på sine vegger - samt portrettbilder type passfoto av «far», «mor», «søster», vår hovedperson som barn, og noen av pornostjernene fra fars filmer.

Ferdigtygd tekst

Pinlighetshumoren kunne meget vel vært pinligere, og med unntak av en Gud-Jesus-Den hellige ånd-refleksjon, er det tilstrekkelig mildt til at ingen trenger å frykte at de skal bli krenket eller støtt. Formen ligger standupshowet nær, men dette er standup med moral, Moral med stor M. Da monologen første gang ble oppført, i USA i 2005, var det forfatteren selv, Andrew Goffman, som framførte den. Ifølge ham er innholdet selvbiografisk, og det bærer utformingen preg av. Teksten har tone av bekjennelsesblogg, med alle konklusjoner ferdig utarbeidet, så ferdigtygd at det ikke er noe igjen for tilskueren å tygge videre på. Lett forståelig, fort glemt, og preget av intimitetstyranniets overforklaring, den overforklaring som skyldes at en ikke vet om mottakeren evner å lese mellom linjene.

«The Accidental Pervert» har vært oppført i Norge en gang tidligere, som «Plutselig pervo» på Agder Teater i 2015. Også da var det Jostein Kirkeby-Garstad som oversatte, tilpasset og regisserte. Han har tilrettelagt til norske forhold, med norske navn og stedsnavn, og med tidsmarkører som stemmer med norsk 1980-tall. Selv om forrige tittel er nærmere originaltittelens betydning, er «Min pappas porno» mer treffende. For det er ikke «porno» som er nøkkelordet i denne forestillingen. Trykket ligger på «min pappa».

Premieren fant sted på Lillestrøm Kultursenter 16. september.

Mars 2016: Brune

«Brune». Teater Joker i samarbeid med Akershus Teater. Av: Håkon Øvreås, i en dramatisering utarbeidet av kompaniet. Med: Knut Erik Engemoen, Jon Arne Arnseth, Stig Zeiner-Gundersen, Haakon Strøm og Kari Ramnefjell. Regi: Niels Peter Underland.

Barneteater som tør være alvorlig.

TERNING: FEM

Lekent alvor

«Brune» er barneteater som forstår at barn forstår mer enn bare det som er moro.

TEATER: Bestefar er død. Nokså plutselig, virker det som. Rune har det fint, sier han, men i stemmen til Knut Erik Engemoen hører en godt at det ikke er sant. Rune og bestefar (Haakon Strøm) var gode venner. Rune og Atle (Jon Arne Arnseth) er også gode venner, selv om Atle er fæl til å lyve, og Rune og Åse (Kari Ramnefjell) er også gode venner, selv om begge blir litt sjenerte når de er alene. Men det er ikke alle som er venner med Rune. De store guttene (Stig Zeiner-Gundersen, Kari Ramnefjell og Haakon Strøm) er noen skikkelige bøller.

Rune får en idé. I all hemmelighet, om natten, skaper han seg om til superhelten Brune.

Gutter og jente

«Brune» er ikke den første norske teaterforestillingen der barn drømmer om å være superhelter. Oftest er det gutter som får lov til det, men her opptrer både to gutte-superhelter og en jente-superhelt, og alle tre får være både tøffe og redde. Pappa (Stig Zeiner-Gundersen) er litt mer til stede for Rune enn mamma (Kari Ramnefjell), som selv også er veldig lei seg, for bestefar var hennes far. Men det er hun som etter hvert får Rune til å innrømme at han ikke har det bra. Kanskje er det denne innrømmelsen som får Rune til å ta den avgjørelsen han tar i sluttscenen, men den kommer uansett litt vel brått, i Teater Joker-dramatiseringen, og hvor den kommer fra er litt uklart. Det er det ene ankepunktet mot en ellers svært vellykket oppsetning. Det andre har nok mindre betydning. Undertegnede (som er født i forrige årtusen og i denne sammenhengen regner med å få det påpekt) hadde helst sett at ingen av skuespillerne uttalte «kjørte» som «skjørte» og «kjefte» som «skjefte».

Lek og alvor

Som leseren allerede har forstått, spiller skuespillerne, bortsett fra Knut Erik Engemoen, som hele tiden er Rune-Brune, flere roller. Hvem de er når vises gjennom måten de og Rune snakker sammen på, og gjennom små forandringer i kostymer. Men de gjør mer enn å spille mennesker: I tillegg bruker de kroppene sine til å bygge kulisser og rekvisitter. De blir til en sjiraff, til en skog, til en stein, til en garasjeport, og mye, mye mer. Dette er lekent, livlig, ujålete og morsomt. Der er i det hele tatt en del latter i «Brune», men dette er også barneteater som tør å være alvorlig, og som stoler på at barna kan gjøre det samme. «Brune» forstår at barn kan forstå også sånt som er vondt og vanskelig, og den lar den som ser på få mulighet til å tenke seg om.

Trolig er det barn mellom sju og ti forestillingen vil passe best for.

Premiere var på Akershus Teater/Lillestrøm Kulturhus 3. mars 2016.

September 2010: Pappa

«Pappa» av Bjarni Haukur Thorsson, oversatt av Erik Lie, Thalia Teater/Lillestrøm Kulturhus. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Haukur Thorsson.
Nært, kjært, varmt, trygt.
TERNING: FEM

En god far

«Pappa» er folkelig humor på sitt varmeste og mest sympatiske.

SHOW: Gjenkjennelsesverdien er stor. «Pappa» er et show for alle som er foreldre, alle som har foreldre, alle som kan tenke seg å bli foreldre og alle som absolutt ikke kan tenke seg å bli foreldre. Her er ingen utelatt.
Hvermansen
Tilsynelatende «byr han på seg selv», som det heter. Sven Nordin inviterer oss inn på badet der han står med nesehårsklipperen og i dobbeltsenga der han utstyrer seg med snorkeplaster mens kona putter inn øreproppene. Han viser fram private familiebilder og han forteller historier som utgir seg for å være private familieanekdoter. Men «Pappa» er naturligvis ikke Nordins historie. «Pappa» er en allmenn historie, en hyllest til hvermannsen, han som er halvparten hulemann og halvparten myk mann og som aldri slipper unna det faktum at han er familiemann. Det handler om de store følelsene, og om de bitte små, om kjærlighet og stolthet og om tapet av det som før barna het «fritid», om søvnmangel og sexmangel, og om de aller minste bagateller, inkludert bananspising, bæsjehumor og barnespråkbablerier.
Bred appell
Bjarni Haukur Thorsson, som også regisserte Nordins forrige soloshow «Hulemannen» og som skrev manus til tv-serien «Hos Martin», står bak manus, og allerede har andre versjoner av den vært vist på ti språk i tolv land. Mest handler den om småbarnsfasen og om fasen før den – graviditet og fødsel – en fase skuespilleren som framfører den for lengst har lagt bak seg. Det gjør ingenting. Sven Nordin er uansett rette mann for rollen, med sin blanding av bred appell og vidt register, og med et image som er dels gjennomsnittsmann og dels idealnordmann. Det er mer enn en smule forutsigbart. Men det er også hjertelig, varmt og raust, et eksempel på at «folkelig humor» ikke trenger å være (så veldig) plump og et bevis på at de nære ting er de kjære ting. Suksessen burde være sikret.

Premiere var på Lillestrøm Kulturhus 09.09.2010.