September 2017: Closer

«Closer». POS Theatre Company i samarbeid med Østfold Kulturutvikling og Oslo Nye Teater, på Oslo Nye Centralteatret. Av: Patrick Marber, oversatt av Dagfinn Nordbø og Per-Olav Sørensen. Med: Nicolai Cleve Broch, Ester Grenersen, Andrea Bræin Hovig, Anders Danielsen Lie. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Blandede følelser.

TERNING: FIRE.

Samlivets stollek

Mest interessant er «Closer» når den viser følelser som strir mot følelser.

TEATER: «R du ekte?», spør Larry (Nicolai Cleve Broch) den han tror er Anna (Andrea Bræin Hovig) i en sex-chat - typografisk utformet omtrent som en voksenversjon av «Skam». Dan (Anders Danielsen Lie), som sitter ved det andre tastaturet, bekrefter.

I Patrick Marbers «Closer» er spørsmålene om ekthet nøkkelspørsmål. Hvem er ekte? Hva er ekte? Hvilke følelser er ekte? Rollefigurene sliter med å finne ut hvem de selv kan føle seg mest ekte med. Er de mest tro mot seg selv i dette forholdet eller det neste?

Stollek

Handlingen i «Closer» utgjør et konsentrat av seriemonogami, eller, strengt tatt, av serie-nesten-monogami. Persongalleriet består av to kvinner og to menn i fire parkombinasjoner, en samlivets stollek, eller en oppdatert, litt forenklet «Runddans». Dette blir understreket av scenografien (ikke kreditert), som består av skiftende - vi kan alternativt kalle det utskiftbare - stoler, benker og sofaer, i kombinasjon med en bakskjerm som oppgir scenenummer, tidspunkt og sted. I avdelingen for pirk: Engelske «surgery» burde i dette tilfellet vært oversatt til «legekontor» heller enn «operasjonsstue». I avdelingen for mer pirk: Dette er ikke den eneste anglisismen som kunne vært luket ut av oversettelsen, og med det samme kunne en eventuelt også ha fjernet tidsmarkører som det at Anna - fotograf - ikke er på internett, eller at hun leverer fra seg negativer heller enn bildefiler.

Sammensatt

Tettest er dramaet og størst virkning har scenene når de viser ett menneskes blandede følelser for en og samme motpart, følelser i dynamisk utvikling, følelser som rollefigurene ikke nødvendigvis har full oversikt over, men som skuespillerne lykkes å formidle flertydigheten i. Dette skjer oftest i samspillet mellom Hovig og Broch, som paret i det mest dynamiske, mest sammensatte forholdet. Larry og Anna framstår som komplekse personer med komplekse følelser for hverandre, andre og seg selv. Anders Danielsen Lie (i det som for øvrig er hans teaterdebut, alle hans tidligere roller har vært for film eller TV) og Ester Grenersen har oftere en tøffere jobb, gjennom å skulle gi liv til skikkelser som på papiret er spinklere, men også disse to har scener der de klarer å utvide rollefigurene, å vise at de er mer enn replikkene deres forteller, og at de ser mer i den (eller de) andre enn ordene skulle tilsi.

Forestillingen hadde premiere på Parkteatret i Moss 18. september, under NonStop-festivalen. Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premieren på Centralteatret 27. september. Etter endt spilleperiode på Centralteatret skal den videre på turné.

Juli 2012: Ta meg med

«Ta meg med». Parkteatret, Moss. Av: Per-Olav Sørensen etter Jan Eggum og Halvdan Sivertsen. Med: Kjersti Elvik, Frank Kjosås, Ida Holten Worsøe, Nils Christian Fossdal og Sofie Bjerketvedt. Regi: Per-Olav Sørensen. Musikalsk ledelse: Asbjørn Ribe.

Små skisser, store historier.

TERNING: FEM.

Medrivende

«Ta meg med» tar oss med og inn.

SHOW: I formen ligner «Ta meg med» på årets Oslo-suksess basert på en tredje gitarkamerat («Postkort fra Lillebjørn»). Forestillingen består av skisser og scener, tonelagt og ordlagt av de to som har inspirert Per-Olav Sørensen til å sette sammen manus: Jan Eggum og Halvdan Sivertsen. 

I innhold er den likevel nokså ulik.

Fellesskap

Det handler om fem mennesker. For å parafrasere Eggum; mang slags fellesskap. «Ta meg med» handler om å finne en plass i fellesskapet, å se og å bli sett, å prioritere og å bli prioritert - oftest uttrykt gjennom det tydeligste beviset for at noen ser og prioriterer deg: Kjærligheten mellom to.

Sivertsens kanskje fineste kjærlighetserklæring (med tekstlinja «hvis du vil ha mæ når kværdagen kommer») er det ikke funnet plass til. Men låtutvalget kler historien, og publikum får mange nok «greatest hits» til å gå fornøyde hjem. Enkelte mindre kjente sanger (som Sivertsens «Samtidig» og Eggums «E det bare vinen?») løftes også fram, til det gode. 

Det viser seg dessuten at både optimismen hos Sivertsen og pessimismen hos Eggum vinner dypere undertekst når de settes opp mot hverandre.

Fysisk klarhet

Sofie Bjerketvedt betoner sjelden de ord som gir tekstene mening, men de øvrige fire bruker sangtekstene som de uttrykkskanaler de er ment som. 

Hver for seg leverer Frank Kjosås og Nils Christian Fossdal flest gåsehudøyeblikk, mens Kjersti Elvik best legemliggjør komikken. Kroppsspråk er vektlagt i «Ta meg med», ikke bare gjennom Linn Olsens koreografi, men også gjennom finstemt fysisk skuespill; nederlag og forsøk på oppreisning vist gjennom en nakke (Elvik), usikkerhet i en avbrutt gest og sorg formidlet gjennom pust (Kjosås), avgjørelser tatt, og vist, gjennom valget av skrittlengde (Holten Worsøe). 

Slikt bidrar til å gjøre historien større enn de enkelte bestanddelene i den - og det gjør at «Ta meg med» river oss med.

PS: Forestillingen skal ut på Norgesturné etter ferdigspilt sommer i Moss.

Premiere var på Parkteatret i Moss 20.07.2012.

Juli 2011: Neste sommer

«Neste sommer»
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE

En drøm om en sommer

Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.

SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.

Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11

Juli 2010: Seasons in the Sun

«Seasons in the sun» av Soria Laboratoria, dvs. Morten Joachim, Ane Skumsvoll, Jan Sælid. Parkteatret, Moss. Med: Monica Hjelle, Morten Milde, Jan Sælid, Trond Lindheim. Regi: Jan Sælid. Musikalsk ledelse: Trond Lindheim.
Drama i kulissene.
TERNING: FEM

Monica i solen

«Seasons in the sun» er et utstillingsvindu for Monica Hjelles komiske og musikalske talenter.

KABARET: Utgangspunktet er selve definisjonen på metateater. Vi befinner oss i et lite, nedslitt teater i Østfold. Det drives av Børge Brevik (Sælid), en mann av det slag som kler seg i tversoversløyfe og kardigan, som bruker store ord og har så store ambisjoner at selv de minste oppgaver blir umulige å få gjort. Hans søster Helle (Hjelle), en sanger og skuespiller som ikke aner hvor talentfull hun er, arbeider for ham. Det gjør også pianisten Linus (Lindheim) med teft for timing, og, etter hvert, den avdankede tv-kjendisen Michael Molde (Milde), en ikke altfor elskelig fyllik.
Sammen skal de skape et optimistisk epos av en kabaret, en suksess i en slik skala at alle framtidige kabareter måler seg mot den. Den tonelegges med Jacques Brels tekster og melodier. Brelske kunstnermyter får med andre ord rikelig med gjødning og står fritt til å blomstre.
Slik det optimistiske epos er Helles, er «Seasons in the sun» Hjelles. Mens motspillernes rollefigurer er endimensjonale og kan oppsummeres med merkelapper (teatersjefen er «nevrotisk», pianisten «anonym», tv-stjernen «kynisk»), er Hjelles Helle et sammensatt menneske; pågående og usikker, brautende og varm, en hverdagslig praktiker som nesten, men bare nesten, ikke tør å drømme. Det er hun som gjør «Seasons in the sun» til mer enn en kunstnerklisjé. Underveis – i en tolkning av tittellåta som får oss til å føle at vi hører klassikeren for første gang – blir vi også minnet på at hun er en av Norges fremste Elvis-imitatorer.
Helle – som Hjelle – framstår kanskje som en sky stjerne. Men her er det hun som har plassen i solen, og alle andre må finne seg i å stå i skyggen.

Premiere var på Parkteatret i Moss 16.07.2010.