April 2017: Fyrsten

«Fyrsten - Machiavelli-variasjoner». Nationaltheatret. Av: Tore Vagn Lid etter Niccolò Machiavelli, musikk av Tore Vagn Lid og Tomas Nilsson. Med: Anders Mordal, Hanne Skille Reitan, Ingjerd Egeberg, Tomas Nilsson og Marita Kjetland Rabben. Regi: Tore Vagn Lid.

KOMMENTAR: Filosofifragmenter som refleksjonsopplevelse.

TERNING: FEM

Å dyrke makt

Tore Vagn Lid har skapt et veksthus for maktstrategisk tanke.

TEATER: Malersalen er omgjort til drivhus. Det er en metafor med flere betydninger. Drivhuset er et rom i skjermet isolasjon, et sted for beskyttelse og omsorg for skjøre vekster, men det er også en forpost og et utviklingslaboratorium for slikt som skal vinne styrke til å møte elementene. Det er dessuten en forbindelse til Machiavelli, som var svært opptatt av plantestell.

Dueslag

Publikum sitter i tribuner på tre sider av spilleflaten. I hjørnene står musikkinstrumenter, plantestativer og et mindre drivhus (i størrelse som dem privatpersoner kan ha i hagene sine). I sentrum, to badekar, og i ett av dem står et minidrivhus som også er akvarium, formet som Nationaltheatret. Langs den fjerde veggen står en flate som brukes til projeksjoner, et lesebord med forstørrelsesapparat og prosjektor. Ikke at dette på noen måte er fjerdeveggsteater i begrepets vanlige betydning. «Fyrsten» er snarere et opplevelseskonsept for formidling av ideer, der aktørene beveger seg mellom oppgavene forteller-formidler, vertskap, gartnere og dueslageiere.

Dette spesifikke drivhuset er nemlig også et dueslag. Aktørene mottar en brevdue med Machiavellis italienske «Fyrsten»-tekst, og de sender egne brevduer med Machiavelli-sitater til norske politikere. De forsøker ikke å koble ordene opp mot definerte saker eller situasjoner, det er generelle betraktninger om maktstrategier det er snakk om. Svarene fra politikerne, når de mot slutten kommer, blir noe av et antiklimaks.

Å dyrke og undersøke

Machiavellis maktfilosofiske skrift er grunnlaget for «Fyrsten - Machiavelli-variasjonene», men prosjektet stiller seg, som tittelen antyder, nokså fritt til materialet, med en blanding av sitater fra, parafraser over og betraktninger om verket, koblet med praktisk hagestell og dueslagsdrift der ledelsesideene ligger som en slags forhåndsvarslet undertekst, samt prosjekterte gjengivelser fra prøveprosessen og en imøtekommende vertskapsrolle overfor publikum, også disse, med forbindelser til grunnteksten. Prosjektet er rikt på momenter som hver for seg hadde fortjent dypere analyse enn denne anmeldelsen har rom for.

Tempoet er rolig. Det tar tid å dyrke fram planter, å dyrke fram teater og å dyrke fram makt. Musikalsk forsterkes Italia-referansene, samt militærmotiver. Sitatene som gjengis fra «Fyrsten» - muntlig og projisert skriftlig - består av avsnitt, korte nok til at tilskueren blir i stand til å forholde seg til dem som enkeltideer, pedagogisk utporsjonert slik at en rekker å tenke igjennom dem, kanskje også ta stilling til dem. Språklig er utgangspunktet Jon Bingens norskoversettelse, med tilleggsforståelse fra Friedrich von Oppeln-Bronikowskis tyske, oppdatert og gitt modernisert flyt, med noen nyanseendringer (som når «vennskap» blir til «kjærlighet»), av Lid.

Et praktisk tips: Ved start er temperaturen i rommet høy. Utover i forløpet kjøles lokalet ned. Å kle seg i flere lag kan være lurt.

Premieren var på Nationaltheatret 28. april 2017.

September 2016: Landstrykere

«Landstrykere». Hålogaland Teater i samarbeid med Riksteatret. Av Yngve Sundvor etter Knut Hamsun. Med: Eirik del Barco Soleglad, Stein Winge, Marius Lien, Svein Harry Schöttker-Hauge, Guri Johnson, Rebekka Nystabakk, John Sigurd Kristensen, Trond Peter Stamsø Munch og Kristine Henriksen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: En bajas vender hjem.

TERNING: FEM

Køntri fra landet

Hamsuns bygdefabel formidles humoristisk, tydelig og effektivt.

TEATER: «Landstrykere» er en teaterforestilling i Augusts ånd. Han er en sjarmerende sjarlatan, en kreativ kapitalist, en flittig bajas. Eirik del Barco Soleglad er velvalgt til rollen. Showmann, gjøgler, muntrasjonsråd - med evne til brå temperamentsutbrudd og mykt glidende fysiske sprell.

Motstykker

Hans motstykke er Pauline, som driver krambua, kafeen, posten og banken. Kristine Henriksen representerer fornuften, handlekraftig, men langt mer forsiktig enn sin omflakkende motspiller. Lenge før de i forestillingen danser sin tango har de danset tango, to livsveier i viljekamp, samtidig motstand og samarbeid. Bygdefolket - redusert til et sentralt utvalg - lar seg også føre av dem. Bare Edevart (Munch) danser til sin egen tone, som lyden av vinden over prærien, eller en countrysang uten håp om å få igjen kona eller hesten. Yngve Sundvor bruker mang en amerikansk metafor i sin iscenesettelse, i tråd med landstrykernes utlandserfaringer. Den konservative bonden Ezra (Lien) er utstyrt med Amish-skjegg og hatt, August har cowboystøvler og matchende vest.

Glimt i øyet

I videoprojeksjonen bak skuespillerne, skapt av Reidar A. Richardsen, ser vi bilder av nordnorsk kyst i veksling med duvende præriekorn (et bilde på Edevarts lengsler) og den sørvestlige pionerfronts kaktuser og ørken (en forsterkning av Augusts skrøner), mens musikken favner filmmusikk fra spagetti-western og «On The Road Again». Arne Nøsts scenografi består for øvrig av en kompakt boks som vekselvis fungerer som blant annet disk, båt og seng.

Sundvor henter sin handling i andre bind av «Landstrykere»-trilogien, «August». Formspråket er hans eget, stilisert lekent, uttalt teatralt karikert. Vi kan godt karakterisere det som bevisst overspill, eller overdrivelser med glimt i øyet, humoristisk tydelig og effektivt kommunisert.

Premieren fant sted på Hålogland Teater 8. september 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.

Oktober 2015: Solaris korrigert

«Solaris Korrigert». Det Norske Teatret. Av Øyvind Rimbereid, bearbeidet av Ane Dahl Torp (tekst), og Sjur Miljeteig (musikk). Med: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig (musikk). Regi: Peer Perez Øian.

Poetisk sci-fi-teater.

TERNING: FEM

Fascinerende framtidsfabel

Framtida er kommet. Den finnes på hovedscenen på Det Norske Teatret.

TEATER: Året er 2480. Stedet er Stavgersand, et sammensmeltet Stavanger og Sandnes, og kanskje vel så det, i et Norge (Regio Norwg-West) og en verden som er drastisk forandret av miljøødeleggelser og teknologiske nyvinninger. Aig - som betyr jeg, og som spilles av Ane Dahl Torp - forteller om sitt liv.

Nordsjønorsk

Språket tilhører Rimbereid. Vi kan kalle det nordsjønorsk, et tenkt framtidsnorsk med klang av norrønt, et konglomerat av ord, stavelser og grammatikk fra Stavanger og Storbritannia. Det går forbløffende raskt å venne seg til det, og når deler av teksten etter hvert projiseres i scenografien, oppleves det som overflødig. Skjønt, det kan nok være nyttig for flere tilskuere å gjøre som undertegnede, og lese diktet før teaterbesøket, for å gå raskere inn i språkforståelsen enn en ellers ville ha gjort. Teksten er forkortet, og til dels stokket om, med en klarere og mer teatral dramaturgi som resultat. Solaris, «den nyast og best mirror-vorld», et tilfluktssted under jordens overflate som Aig og Aigs naboer skal flytte til, introduseres allerede i den innledende tekstbolken, til og med før Ane Dahl Torp er kommet til syne.

Bør vi kalle «Solaris Korrigert» en dystopi? Ikke helt. Samfunnsvisjonen er pessimistisk, men fortelleren er et menneske som bidrar, et menneske som bryr seg, et menneske som gjør det beste ut av vilkårene som de er. Ane Dahl Torp spiller Aig med en godlynt selvironi, en undringsfylt respekt og omsorg for sine omgivelser.

Futurisme

Som Aig framstår Torp som en androgyn skikkelse, med stramt tilbakestrøket hår og en løstsittende overall som kostyme. Hun bruker maskuline gester. Skuldrene spennes vidt for at hun skal framstå som bredskuldret. Armene holder hun enten strakt eller i skarpkantede vinkler. Hofter og lår stiver hun av. Hennes digitale dobbeltgjenger er mer mannlig enn kvinnelig. I programmet omtaler Peer Perez Øian Aig som «han», men kjønnsidentiteten er ikke selvfølgelig. I diktet er den ikke presisert, skjønt forfatteren er mann, kjæresten som omtales kvinne, og Aigs yrke er som robotoperatør (eller -ingeniør), med rørarbeider som spesialitet.

Forestillingen videreutvikler de visuelle bilder Rimbereids tekst skaper. Scenograf og kostymedesigner Unni Walstad, lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen og videodesigner Roger Gihlemoen er alle kreditert som ansvarlige for «visuelt konsept», og at de har samarbeidet tett er åpenbart i resultatet. Særlig viser samspillet mellom Karlsens lyssetting og Gihlemoens ofte 3D-nære videokulisser hvor viktig teknologi er for «Solaris»-miljøet og handlingen. Sjur Miljeteigs musikk har også noe futuristisk over seg, i en fusjon av digitalt og analogt, myke klanger og harde teknologiske lyder, dels rytmisk meditativ forutsigbarhet og dels stadig foranderlig melodi.

Uttrykket er til tider drømmeaktig, men «Solaris Korrigert» er ikke surrealistisk. Til det er her for mye av en indre logikk.

Premieren var på Det Norske Teatret 16. oktober 2015.