«Revisoren». Nationaltheatret. Av Nikolaj Gogol, oversatt av Geir Kjetsaa. Med:
Jan Gunnar Røise, Anders Mordal, Anne Marie Ottersen, Mariann Hole m.fl. Regi: Catrine
Telle. Tradisjonsmoro med individuelt særpreg.
Velstyrt vanstyre
Med «Revisoren» vekkes farsen til live på Nationaltheatrets
hovedscene, som teatralt bevisst, detaljrik komedie.
TEATER: Stedet er en vanstyrt landsby, en der alt er skeivt
og skakt og alle mennesker er korrupte og rare. Allerede ved første blikk på
bybildet - i scenografi ved Åse Hegrenes - kan en se at ingenting stemmer. Vinklene
på bygninger, bro og gate går ikke opp. Skrot og skrammel ligger spredd. Fra
strømledningene høyt opp og langt bak slår elektriske gnister.
Hit, får innbyggerne høre, skal det komme en revisor. Nå kan
de alle komme til å bli avslørt. Kanskje vil de miste privilegier.
Karikaturer
«Revisoren» er komedie av det slag som lar publikum heve seg
over skikkelsene og deres problemer. De er karikaturer i sine vesen og de er
karikaturer i sine framtoninger. Alle skikkelsene er merkverdige, sære og lastefulle
farsefigurer, men like er de langt fra. Catrine Telles detaljrike regi har gjort
«Revisoren» til en forestilling full av alternative blikkfang. Til enhver tid
finnes antydninger om at det, i denne landsbyen, finnes enda flere
hemmeligheter som ennå ikke er avslørt.
Ensemblet på 18 er alle sammen distinkte bygdeoriginaler med
individuelle særheter, forsterket gjennom forskjeller i fysisk framtoning, kroppsspråk
og snodiggjørende kostymer (igjen, design av Åse Hegrenes). Kai Remlovs pedantiske
rektor går som om den ene skohælen er høyere enn den andre. Anders Mordals maktberusede
ordfører har øyensminke som gjør blikket hans enda mer stirrende. Ujevn
hårklipp og gulskitten hvitfrakk signaliserer skjødesløsheten i Per Christian
Ellefsens sykehusbestyrer.
Grovkornet
I fakter og gester smøres der tykt på. Spillestilen er altså
farsens, og kan dessuten minne om Egner-tradisjonen, i tydeliggjort, fysisk
understreket barneteater for voksne. Noen av skikkelsene bruker kroppsspråk der
går forbindelseslinjer mellom. Godseierne Pjotr Bobtsjinskij (Øystein Røger) og
Pjotr Dobtsjinskij (Håkon Ramstad) speiler hverandre, gjensidig avstemt som et
gammelt kjeklende kjærestepar, eller som en Tuppen og Lillemor (antrekk i
typiske jentefarger kan tolkes i begge retninger). Komikken i mor og
datter-rivaliseringen mellom Anne Marie Ottersens Anna og Mariann Holes Marja
forsterkes fordi mor har kontroll over når hun skal te seg med eleganse og når
hun skal opptre barskere, men Marjas bordmanerer, bredbeinte positurer og
generelle klossethet tyder på at datteren bare har fått den siste leksjonen. Ottersen
har for øvrig sin avskjedsrolle på Nationaltheatret i denne forestillingen, og
det er en avskjed med sus i serken. Den grovkornede humoren som ligger
halverklært i scenene mellom tjenerne Osip (Hermann Sabado) og Avdotja (Heidi
Goldmann) er revyrølpete uttalt i Ottersens scener med ektemannen (altså
Mordal) og datterens frier (altså Røise).
Tilpasset
Jan Gunnar Røises antatte revisor, Ivan Khlestakov, virker
likeså leddløs som han er ryggesløs. Med rastløst raske bevegelser, kattemyke
og noen ganger kattebrå, understreker Røise hvor tilpasningsdyktig utspekulert
det går an å være. At Khlestakov ikke framstår som en skurk i sammenhengen, kan
forklares av hvor opportunistiske resten av rollegalleriet er. Men det hjelper
også at han framstilles så lekent, som så avslappet åpen for de sjanser som
måtte by seg.
Sammen med dramaturg Njål Helge Mjøs har Telle tilpasset
teksten, i hovedsak gjennom strykninger som øker tempoet. De har også lagt inn
moderne referanser (som ikke trenger røpes her), og økt den teatrale
selvbevisstheten, blant annet gjennom direkte kontakt med salen. Fra
førstereplikken «finnes det en rørlegger i salen?» gjøres publikum til ordløse
borgere av den vanstyrte by.
Premieren var på Nationaltheatret 7. februar 2015.
No comments:
Post a Comment