Oktober 2015: Helikopter

«Helikopter». Nationaltheatret. Av: Angela Betzien, oversatt av Cecilie Mosli. Med: Ine Jansen, Trond Espen Seim, Jonas Strand Gravli og Kingsford Siayor. Regi: Cecilie Mosli.

Treffende og overlesset.

TERNING: FIRE

Innskrenket satire

«Helikopter» problematiserer, ofte treffende, det privilegerte menneskes selvopptatthet. Men forestillingen har også problematiske sider.

TEATER: Han (Trond Espen Seim) og Hun (Ine Jansen) bor i et dyrt hus i et dyrt nabolag, og kjører hver sin dyre bil. Idet «Helikopter» begynner har han nettopp vært ansvarlig for en ulykke. Ei lita jente er død, datter av en ugandisk flyktning. Etter ulykken blir familien kjent med hennes onkel, Thomas (Kingsford Siayor, med aksent anskaffet for anledningen).

Blindsoner

«Helikopter» er drama-satire over en spesifikk form for innskrenkethet. Blindsonene er forårsaket av bekymret selvopptatthet, samtidig som personene tror seg både informerte og velmenende. Hardest angrepet er Ine Jansens familiemor, som utleveres med karikaturens skarphet. Pludrende ignorant, perspektivløs, statusopptatt og med stor tro på egen fortreffelighet. Ektemannen framstår innledningsvis med noe mer skepsis og distanse. «Zombien», kaller hans sønn ham. Men det skal vise seg at han slett ikke har distanse til, eller evne til å sortere i, alt som plager ham. Trond Espen Seim tegner utviklingen fram mot sammenbruddet med en god miks av uttalte og uuttalte følelser. Tenåringssønnen Lukas, som blir framstilt med åpen uttrykksfullhet av debutanten Jonas Stand Gravli, nyutdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, kan krysse av en lang rekke punkter på sin sjekkliste for problemer. Han var for tidlig født, er ofte syk, venneløs og upopulær, sosialt uintelligent, med anorektiske tendenser, voldelige impulser, uten mål for framtiden og med depressive trekk.
«Helikopter» er i det hele tatt noe av en opphopning av velstands-nærsynte bekymringer, tidsriktige fyndord og materialistiske statusmarkører, ispedd politisk korrekt og åpenbart uærlig tomprat. Det er ofte treffende, men det er også noe overlesset.

Hvem er Thomas?

Flere av premissene for «Helikopter»-teksten er problematiske, i grunnlaget for rollen Thomas, og i forholdet mellom ham og ekteparet. Familiemedlemmene og deres motiver er sjablong-enkle å klassifisere - de vil beskytte seg selv og sine eiendeler samtidig som de holder på et selvbilde som «gode mennesker» - men hvem er Thomas? Skal hans påstander forstås som genuine? Skal han aksepteres som en nobel-naiv stereotyp? Skal han sees som en satire over de forventninger det antas at vi, i publikum, har til afrikanere? Eller er han mer kalkulerende, en skikkelse som forteller de løgner han tror det er sannsynlig at naboene vil tro på?

Rollen har først og fremst som funksjon å danne en kontrast til ekteparet, en årsak til at de begynner å granske seg selv, men hans egne motiver forblir uklare. Det er ikke Kingsford Siayors feil: Han forholder seg til tekstens føringer.
Forestillingens metaforbruk er særdeles lett å tolke. Veggene er polstrede. Tenåringen pakker seg inn i bobleplast. Helikopterlyder og dyremasker framstår som nokså utvendige og unødvendige virkemidler, mens et knippe monologscener forklarer i overkant mye av familiemedlemmenes tankesett. 

Milja Salovaaras signaturbleke fargeskala oppleves som et sosiologisk riktig valg for scenografien.

Premieren var på Nationaltheatret 10. oktober 2015.

Juni 2013: Stoltentann 2013

FAKTA: «Stoltentann i Stavern». Mot Normalt AS/Piraten Kro, Stavern. Av: Knut Nærum. Med: Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt. Regi: Jonas Digerud. Musikkprodusent: Lars Bleiklie Devik/PhatCat Studios.

Satire i farseform, eller omvendt.

TERNING: FEM

Stolt valg

«Stoltentann» gjør norsk politikk til en lettsinnet lek.

SHOW: Det handler om piratisering av norsk politikk. Noen som synes de har hørt om det før? Det kan stemme. Sommershowet «Stoltentann» møtte for første gang publikum under valgkampen for fire år siden.

Gammelt og nytt

Grunnprinsippet er det samme som i 2009: Norsk politikk tolkes gjennom et sjørøverunivers, der skatten er oljeformuen og velgerne loves kokosboller og andre godsaker. Grunnstrukturen er også nokså lik. Men ellers er forandringene i «Stoltentann» større enn forandringene i norsk politikk i samme periode. Manus er nytt. Knut Nærum har oppdatert med flere nye skikkelser, mens andre (les: Trond Giske) er blitt mindre sentrale. Han har skrevet nye vitser og replikker, basert på mer eller mindre aktuelle saker, samt nye sangtekster, nå til popmusikk fra de siste 84 år, utvalgt og bearbeidet av Lars Bleiklie Devik. De nye sangene legger inn et ekstra lag av metahumor gjennom tittellikhet med originalene. Princes «Kiss» framføres som «Kliss», Michael Jacksons «Billie Jean» som «Billig Klin», mens Irving Berlins «Puttin' on the Ritz»  er blitt til «Putt'n på hospits».

Farsefart

Et nytt mannskap har mønstret på. Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt spiller flere roller, med raskere skifter, enn Jan Gunnar Røise, John Brungot og Jan Martin Johansen gjorde i Grimstad. Jonas Digeruds regi er kjappere i tempo og mer farsepreget i virkemidler enn Erik Ulfsbys var. Farseformen gjør ikke satiren mer utydelig, men fungerer som en synliggjøring av at skillelinjene i den norske politikken ikke alltid er like tydelige. For å sitere Erna Blåberg (Morten Røhrt): «Nå gjelder det å sitte heeeeeelt stille i båten og bare snakke om det vi er enige om».

Fortsatt ironiseres det skarpt over dobbeltmoral, hykleri og retorisk tomprat langs hele det politiske spekteret. Det såkalte «politiske spillet», der strategi betyr mer enn sak, legger «Stoltentann» særlig vekt på, og det aktørene mangler i parodilikhet kompenserer de for gjennom metahumor og å gjøre oppmerksom på egne revyteknikker.

Premiere var på Piraten Kro, Stavern, 27.06.2013. På grunn av kollisjon med showet «Småtingsvalg», ble «Stoltentann 2013» anmeldt kveld to.

Februar 2011: Griseflaks

«Griseflaks – Stilett forteller oljeeventyret» av Hanne T. Asheim. Oslo Nye Teaterkjelleren. Med: Kabaretgruppa Stilett. Regi: Karina Aase.
Politisk latterbrøl.
TERNING: FEM

Et stort stykke Norge

I oljeeventyret er kabaretgruppa Stilett prinsessene som ingen kunne målbinde.

KABARET: Hva skal Norge leve av den dagen oljen tar slutt? Vel, si det. Kabaretkvinnene i Stilett burde i alle fall ikke ha problemer med å skaffe seg arbeid: Dette er tenkende artister med timing, tæl og talenter.
Godt samarbeid
Stilett er et samarbeidsprosjekt med høyere ambisjoner enn hæler. De sju damene står på like fot og opptrer vekselvis som soloartister, i duokonstellasjoner, triokonstellasjoner og så videre opp til septetten. Hege Eide Vik, Johanne Hagen, Anne Cecilie Røsjø Kvammen, Liv Anna Hagen, Karin Kilden, Anna-Karin Lindgren og Anne Marte Slinning er alle sammen profesjonelle sangere med musikkutdanning. Det høres, men i «Griseflaks» viser de også skuespillertalenter.
Regissør Karina Aase har komisk teft og evne til å veksle mellom det tydelige og det tvetydige, og det imponerer hvor mye hun kan få rom for på Teaterkjellerens intime scene.
Men den som skal ha aller størst ære for «Griseflaks» er forfatteren. Komiprisvinner Hanne T. Asheim, som også tidligere har skrevet for Stilett og dessuten blant annet for Lene Kongsvik Johansen, Simon & Stig og Linn Skåber, har skapt et veldreid manus med god dramaturgisk utvikling og mye moro, innbakt relevante fakta og refleksjon.
Norsk på nytt
«Griseflaks» handler om Norge, rike, selvtilfredse, bortskjemte Norge, eller, som damene synger: «Verdens beste land å bli på tjukken i». Det handler om luksusproblemer og om problematisk luksus i landet som eksporterer olje og Fredrik Skavlan, og som importerer bananskrellere. Ja, så oppdatert er det.
Vi snakker om humor i slekt med «Nytt på nytt», Simon & Stig, Opplysningskontoret, Are Kalvø og Else Michelet: Samfunnssatire med slagkraft og uten frykt for tøv. Monty Python spores i kabaretens fattigfarfarharselas og og i andre innslag kan man se for seg tøffe, tydelige damer som Anne-Kat Hærland, Kvinner på Randen, Ingrid Bjørnov og Asbjørnsen & Joh.
Faktatetthet, kloke skråbetraktninger, musikalske prestasjoner og absurde tåpeligheter konkurrerer ikke, men samarbeider i å gjøre «Griseflaks» til den festlige fulltrefferen den er. Det skyldes absolutt ikke flaks. Det skyldes store evner og hardt arbeid.

Premiere var på Oslo Nye Teater, Centralteatret, Teaterkjelleren 17.02.2011.