Oktober 2015: Helikopter

«Helikopter». Nationaltheatret. Av: Angela Betzien, oversatt av Cecilie Mosli. Med: Ine Jansen, Trond Espen Seim, Jonas Strand Gravli og Kingsford Siayor. Regi: Cecilie Mosli.

Treffende og overlesset.

TERNING: FIRE

Innskrenket satire

«Helikopter» problematiserer, ofte treffende, det privilegerte menneskes selvopptatthet. Men forestillingen har også problematiske sider.

TEATER: Han (Trond Espen Seim) og Hun (Ine Jansen) bor i et dyrt hus i et dyrt nabolag, og kjører hver sin dyre bil. Idet «Helikopter» begynner har han nettopp vært ansvarlig for en ulykke. Ei lita jente er død, datter av en ugandisk flyktning. Etter ulykken blir familien kjent med hennes onkel, Thomas (Kingsford Siayor, med aksent anskaffet for anledningen).

Blindsoner

«Helikopter» er drama-satire over en spesifikk form for innskrenkethet. Blindsonene er forårsaket av bekymret selvopptatthet, samtidig som personene tror seg både informerte og velmenende. Hardest angrepet er Ine Jansens familiemor, som utleveres med karikaturens skarphet. Pludrende ignorant, perspektivløs, statusopptatt og med stor tro på egen fortreffelighet. Ektemannen framstår innledningsvis med noe mer skepsis og distanse. «Zombien», kaller hans sønn ham. Men det skal vise seg at han slett ikke har distanse til, eller evne til å sortere i, alt som plager ham. Trond Espen Seim tegner utviklingen fram mot sammenbruddet med en god miks av uttalte og uuttalte følelser. Tenåringssønnen Lukas, som blir framstilt med åpen uttrykksfullhet av debutanten Jonas Stand Gravli, nyutdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, kan krysse av en lang rekke punkter på sin sjekkliste for problemer. Han var for tidlig født, er ofte syk, venneløs og upopulær, sosialt uintelligent, med anorektiske tendenser, voldelige impulser, uten mål for framtiden og med depressive trekk.
«Helikopter» er i det hele tatt noe av en opphopning av velstands-nærsynte bekymringer, tidsriktige fyndord og materialistiske statusmarkører, ispedd politisk korrekt og åpenbart uærlig tomprat. Det er ofte treffende, men det er også noe overlesset.

Hvem er Thomas?

Flere av premissene for «Helikopter»-teksten er problematiske, i grunnlaget for rollen Thomas, og i forholdet mellom ham og ekteparet. Familiemedlemmene og deres motiver er sjablong-enkle å klassifisere - de vil beskytte seg selv og sine eiendeler samtidig som de holder på et selvbilde som «gode mennesker» - men hvem er Thomas? Skal hans påstander forstås som genuine? Skal han aksepteres som en nobel-naiv stereotyp? Skal han sees som en satire over de forventninger det antas at vi, i publikum, har til afrikanere? Eller er han mer kalkulerende, en skikkelse som forteller de løgner han tror det er sannsynlig at naboene vil tro på?

Rollen har først og fremst som funksjon å danne en kontrast til ekteparet, en årsak til at de begynner å granske seg selv, men hans egne motiver forblir uklare. Det er ikke Kingsford Siayors feil: Han forholder seg til tekstens føringer.
Forestillingens metaforbruk er særdeles lett å tolke. Veggene er polstrede. Tenåringen pakker seg inn i bobleplast. Helikopterlyder og dyremasker framstår som nokså utvendige og unødvendige virkemidler, mens et knippe monologscener forklarer i overkant mye av familiemedlemmenes tankesett. 

Milja Salovaaras signaturbleke fargeskala oppleves som et sosiologisk riktig valg for scenografien.

Premieren var på Nationaltheatret 10. oktober 2015.