Oktober 2015: Forbrytelse og straff

«Forbrytelse og straff». Klassikere for Kids i samarbeid med Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Scenekunst Østfold. Av: Fjodor Dostojevskij, bearbeidet av Hildur Kristinsdottir og Maria Ramvi. Med: Josephine Kylén-Collins, Lars August Jørgensen, Camilla Vislie og Kim Atle Hansen. Regi: Hildur Kristinsdottir.

Tar tenåringer på alvor, stort sett.

TERNING: FIRE

Tanketeater for tenåringer

Dette er en ordre: Tenk selv!

                  

TEATER: Ett budskap understrekes veldig mange ganger i Klassikere for Kids-prosjektets «Forbrytelse og straff», og det er hvor viktig det er å gjøre seg sine egne tanker om de spørsmål forestillingen handler om.

Forestillingen gir også mye å tenke over: Klasseforskjeller. Godhet og ondskap, og om det alltid er så lett å si hva som er godt og hva som er ondt. Fortvilelse. Å være unik og samtidig å være en av mange. Historiefortellingen er basert på Dostovjevskij-romanen, men Hildur Kristinsdottir & co har lagt til sine egne tanker om tankeutfordringene i boka, og sin egen glede over å leke med teaterformen.

Serie

«Forbrytelse og straff» er den tredje (planlagt siste) forestillingen i Kristinsdottirs Klassikere for Kids-serie. Som prosjekttittelen sier handler det om å gi ungdom innganger til klassiske verker. Goethes «Faust» var først ute, Virginia Woolfs «Til fyret» fulgte så. I historiefortellingen, i tankegrunnlaget som avdekkes og i den bevisste form det fortelles i tar prosjektet tenåringer og snart-tenåringer på alvor.

I «Forbrytelse og straff» bygges Raskolnikovs raseri over urettferdigheten og ydmykelsene han opplever gradvis opp. Dels spiller Lars August Jørgensen ut Raskolnikovs reaksjoner, med innlevelse, dels opptrer kollegene Josephine Kylén-Collins, Camilla Vislie og Kim Atle Hansen som fortellere og hans indre stemmer. Noe gjenfortelles og noe vises metaforisk, noe forklares og noe etterlates åpent slik at den som ser kan finne ut av det selv. Selve drapet på pantelånersken og hennes søster vises ikke, i stedet viser forestillingen hvordan Raskolnikov har det like før og like etter. Men gleden over det makabre kan nytes til fulle i en blodig CSI-aktig sekvens etter drapene. Etterforskningslederen (Hansen) rekonstruerer hva som har skjedd sammen med Vislie (som også spiller pantelånersken og Raskolnikovs mor og søster) og Kylén-Collins (som også spiller Sonja). Hansen legger fryd i stemmen mens teaterblodet spruter rundt ham. Så går forestillingen på ny over i alvor, i gjengivelsen av Raskolnikovs skyldfølelse og i avhørene hos politiet.

Kunstnerne har satt anbefalt aldersgruppe til 13 år og eldre. Det virker som en riktig vurdering.

Invitert inn

Etter opptreden-delen av «Forbrytelse og straff», og en snakkende mellomsekvens der Hildur Kristinsdottir avleverer spørsmål hun synes tilskuerne kan tenke over (slik som «Hva handler dette egentlig om?», «Hvem er egentlig forbryteren her?», «Er det mulig å bekjempe urett med urett?») inviteres publikum inn i sceneområdet, til et slags tanke-tivoli der en kan spise popcorn, diskutere med andre tilskuere, skrive egne refleksjoner på lapper og henge dem opp, bryte håndbak eller opptre med dans og musikk. I forestillingsprogrammet sier Kristinsdottir at hun har ønsket å la publikum delta «ikke minst fordi boka handler om det å være en del av samfunnet». Noen av publikummerne vil oppleve denne delen som overflødig, men andre vil nok ha glede av å komme aktørene, og andre tilskuere, nærmere i den.

I forlengelsen av dette deles det også ut brev til publikum, brev som også oppfordrer til videre tanke på egenhånd. Slik understreker Klassikere for Kids-prosjektet enda en gang at formidling ikke bare handler om å sende et budskap, men også om å gi den som mottar det rom til å danne seg sine egne oppfatninger om det. Det er bare ikke sikkert at det er nødvendig å understreke dette fullt så tydelig, fullt så mange ganger som det gjøres. Det burde være klart nok gjennom teaterdelen av programmet at Klassikere for Kids har tillit til at ungdomspublikum kan tenke og forstå uten at voksne forteller dem at og hvordan de skal gjøre nettopp det. De stadig gjentatte oppfordringene om egen tenkning blir paradoksalt nok eneste del av prosjektet som undervurderer publikum.

Oslo-premieren var 15. oktober 2015.