Januar 2014: 39 trinn

«39 trinn». Stavangeren. Av Patrick Barlow etter John Buchan, oversatt til norsk av Ketil Kolstad. Med: Marianne Holter, Pål Hjelm, Pål Mangor Kvammen og Ole Alexander Mæland. Regi: Torfinn Nag

Trinnvis latterrakett. TERNING: FEM

Tempo til 1039

«39 trinn» er en kjærlighetserklæring til teatrets fantasi.     

TEATER: På en og samme tid er «39 trinn» en hyllest til og en harselas med teatrets velkjente og velbrukte virkemidler. Den er en kjærlighetserklæring til den fantasi utøvere og tilskuere er enige om å anvende i teaterrommet, og en pastisj over fortidige publikumsfavoritter.

Sjangermøte

Tempoet er farsens, med stadige skift. Plottet tilhører agent- og kriminalfilmen, fra den tid det fortsatt ble skrevet med «inal», med et slektskap til hørespillet (tenk «Dickie Dick Dickens» og hans brødre i ånden) og til film noir, med tegneserieslemme skurker fra fremmede makter, billedskjønne heltinner med mot i brystet, og helter med store drømmer og mer flaks enn vett.

Helst burde vel oppsetningen vært spilt i svart-hvitt, men DÉT er en foreløpig uutforsket teatermulighet. Skjønt, i en skyggespillsekvens i det skotske høylandet nærmer vi oss stumfilmlerretets gråtoner.

Typer og tupper

Situasjonsbetinget typetegning, forankret i små individuelle eksentrisiteter, outrerte geberder og små sære gester som forflytter seg fra en figur til en annen er et kjennetegn. Ole Alexander Mæland spiller gjennomgangsfiguren Richard Hannay, med blyantsmal bart og en potensielt betydningsfull melodi på hjernen. Marianne Holter har tre mellomstore kvinneroller, en bitteliten jenterolle og en enda mindre mannsrolle, mens oppsetningens Pål og Pål, det vil si Hjelm og Kvammen, veksler mellom et femtitall skikkelser i hurtig tempo. Noen av skikkelsene kan karakteriseres som «roller», men de fleste er «typer», og noen er til og med «rekvisitter». Ofte er kostymeskiftene mellom skikkelser så enkle som hattebytter, noen ganger fullt synlige for publikum. Andre ganger hører løspupper og parykker med. Det hele er nøye planlagt og presist timet, men entusiastisk framførelse gjør at det likevel virker lekent og spontant.

Moro-mål

En nostalgisk uskyld ligger over «39 trinn», et inntrykk som forsterkes av utkledningsgleden, så typisk for barne-, revy- og amatørteatret. Forestillingen gjør seg flittig bruk av sceniske spesialeffekter, stemningssignaliserende lydeffekter, melodramatisk posering, dramatisk betonet ansiktsmimikk, karikert stemmebruk (jada, talefeil og «rare» dialekter er inkludert), overlagte «tabber», kreative kostymeknep og ironiske illusjonsbrudd. Sistnevnte er ikke av typen «fremmedgjøring á la Brecht», snarere av typen «tryllekunstneren avslører sine kollegers hemmelige triks». Skamløse repetisjoner, enkle ordspill og scenografiske snarveier bidrar til moroa. For moro er det.

«39 trinn» er uten annet formål enn å underholde. Det er et mål som oppfylles til fulle.

Premiere var på Stavangeren 22. januar 2014.

April 2013: Løgnaslaget rydder opp

«Løgnaslaget rydder opp». Stavangeren (med påfølgende Norgesturné). Av: Bjørn Aslaksen, Rune Andersen, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Rolf Schreiner, Pål Schreiner, Karsten Fullu, Kjetil Kooyman, Knut Robberstad og Pål Mangor Kvammen. Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Musikere: Bjørn Aslaksen, Odd Erik Ognedal, Karl-Dag Kjosavåg, Raymond Lind. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.

Berg-og-dalbane med Løgnaslaget.

TERNING: FIRE.

To for prisen av en

«Løgnaslaget rydder opp» er som to ulike show i ett. Det ene mangler retning og energi. Det andre er en latterbombe.

SHOW: Før pause er der langt mellom de gode poengene. Her er kos og gemyttlighet, ikke minst i Per Inge Torkelsens nostalgiske bilferiekåseri og mildt underholdende digresjoner, og her er én, bare én, showstopper (Dag Schreiner i et dobbelt nummer som pave).

Etter pause står fulltrefferne - tekstlig og scenisk - i kø.

Løyer

La oss inkludere en saksopplysning for de dialektforvirrede: En løgnas, på stavangerdialekt, er en løyerlig person, en artigkar eller en original, ikke en løgner. Han kan være det óg (han er helst en han), men det viktigste er at han er en klovn.

Klovner er Løgnaslagets tre, enten de bedriver verbalkomikk med digresjoner (en Torkelsen-spesialitet), utkledningsrevy (nevnte pavenummer med Schreiner kan brukes som skoleeksempel på hvor tonesettende et kostyme kan være) eller parodi (Rune Andersen nevnt, ingen glemt).

Fem år har gått siden forrige show med Løgnaslaget. Løgnasrevy, kaller de det i Stavanger, der løgnasene er så sentrale at de krever sitt eget sjangerbegrep. For oss som ikke er fra Stavanger kan det nevnes at sjangerblanding er et særlig kjennetegn. En løgnasrevy skal helst inkludere alle komiscenens uttrykksmidler, inkludert et høyt antall musikalske innslag. Disse styres av Bjørn Aslaksen som komponist og orkesterleder for firemanns orkester.

Bravo, bravado!

Men la oss gå tilbake til «Løgnaslaget rydder opp», del to. Den åpner med et kraftinnslag om kreft. Ja, kreft, eller rettere sagt, klisjeer om kreft og hvor livsbejaende øyenåpnende alvorlig sykdom kan og skal være. Schreiner, Torkelsen og Aslaksen beordrer Andersen av scenen. Han har nemlig ikke (eller som de sier, ennå ikke) de samme erfaringer som dem. Så følger det som er aftenens mest markante, mest personlige innslag. «Eg ska leva te eg dør» (tekst Torkelsen, melodi Aslaksen) blottstiller alle velmente, innholdsløse fraser av «lærte å sette pris på livet»-typen, og klarer likevel og samtidig å formidle livsglede, smerte og håp - ikke minst det håp som handler om at humoren skal være det siste som dør.

Høydepunkter

Dette følges av en rekke nesten like solide innslag. Blant de absolutte høydepunktene: Rune Andersen får demonstrert parodiferdighetene i et flerstemt valgkamp-på-fem-minutter-nummer kalt «Jerna». TV2s «Hver gang vi møtes» (som også tidligere har vist seg å være en gavepakke til norske komikere) er i Løgnasversjon døpt «Hver gang vi gråter», og kan i tillegg til å analyse programmets publikumsappell også fungere som metakommentar til revyartister i flokk. Og avslutningen - der Kaizers musikk møter Egner tekster i en ny musikal - er begeistringsskapende full av overraskende vrier og løpsk fantasi. Med numre som disse kan vi godt bære over med en førstedel som hadde hatt godt av en runde med Hellstrøms kjøttøks.

Premiere var på Stavangeren, Stavanger, 10. april 2013.

Februar 2011: I gode og galne dager

«I gode og galne dager» av Kingsley Day og Philip Lazebnik, oversatt av Pål Magnor Kvammen. Stavangeren. Med: Christine Hope og Dag Schreiner. Regi: Torfinn Nag og Pål Magnor Kvammen.
Masete moro.
TERNING: FIRE

Farse i full fart

«I gode og galne dager» er en hektisk hinderløype gjennom humorklisjeenes hotellrom.

FARSE: To skuespillere, ti roller, åtte parykker og 74 kostymeskift gjør «I gode og galne dager» (originaltittel «Tour de farce») til en svingdørfarse med svært høyt tempo.
Timingen er ikke helt uten problemer, men skiftene går stort sett smertefritt, ofte assistert av at dialog finner sted i korridor, skap, på bad eller under seng – der vi ikke kan se den som snakker, men må identifisere ut fra dialekt og stemmebruk. Andre forhalingstaktikker er også velbrukt – noen ganger med det resultat at komikken øker, andre ganger at den tværes ut – men både Christine Hope og Dag Schreiner har kondisjon og bredde til å holde styr på de ti rollefigurene i de to timene farsen varer.
Stedet er et hotellrom, møblert med en dobbeltseng og et skap, og med dører til bad, korridor og tilstøtende rom. Her bor ekteparet Åse (Hope) og Arne Lycke (Schreiner). Han har vært så opptatt med å skrive bok om det perfekte ekteskap at han har glemt å pleie sitt eget. Nå er paret på skilsmissens rand, men later som ingenting for å tjene penger på boka. Det hjelper ikke at hennes ekskjæreste statsråden (Schreiner) har fått naborommet, at en skruppelløs tv-journalist (Hope) bor tvers over gangen, at en kameramann (Schreiner) gjemmer seg i skapet, eller at hotellstaben (Hope & Schreiner) knapt er i stand til å utføre de enkleste oppgaver. En statsrådelskerinne (Hope), en statsrådfrue (Schreiner) og en nonne (Hope) gjør ensemblet – og komplikasjonene - komplett.
Manus er kyndig oversatt til norsk av Kvammen, og har unngått de største platthetene, selv om «I gode og galne dager» heller ikke kan kalles elegant. Til det er skikkelsene for grunne og problemene for karikerte. Farsens største sjangerproblem er at det er lettere å utvikle innviklede forviklinger enn å avvikle de samme forviklingene. Avsløringen blir sjelden like morsom som forsøkene på tilsløring. «I gode og galne dager» løser problemet gjennom å holde tempoet like hektisk hyperaktivt gjennom hele forestillingen, helt fram til en heller brå avslutning.

Premiere var på Stavangeren 09.02.2011.