«Løgnaslaget rydder opp». Stavangeren (med påfølgende Norgesturné). Av: Bjørn Aslaksen, Rune Andersen, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Rolf Schreiner, Pål Schreiner, Karsten Fullu, Kjetil Kooyman, Knut Robberstad og Pål Mangor Kvammen. Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Musikere: Bjørn Aslaksen, Odd Erik Ognedal, Karl-Dag Kjosavåg, Raymond Lind. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.
Berg-og-dalbane med Løgnaslaget.
TERNING: FIRE.
To for prisen av en
«Løgnaslaget rydder opp» er som to ulike show i ett. Det ene
mangler retning og energi. Det andre er en latterbombe.
SHOW: Før pause er der langt mellom de gode poengene. Her er
kos og gemyttlighet, ikke minst i Per Inge Torkelsens nostalgiske
bilferiekåseri og mildt underholdende digresjoner, og her er én, bare én,
showstopper (Dag Schreiner i et dobbelt nummer som pave).
Etter pause står fulltrefferne - tekstlig og scenisk - i kø.
Løyer
La oss inkludere en saksopplysning for de dialektforvirrede:
En løgnas, på stavangerdialekt, er en løyerlig person, en artigkar eller en
original, ikke en løgner. Han kan være det óg (han er helst en han), men det
viktigste er at han er en klovn.
Klovner er Løgnaslagets tre, enten de bedriver verbalkomikk
med digresjoner (en Torkelsen-spesialitet), utkledningsrevy (nevnte pavenummer med
Schreiner kan brukes som skoleeksempel på hvor tonesettende et kostyme kan være)
eller parodi (Rune Andersen nevnt, ingen glemt).
Fem år har gått siden forrige show med Løgnaslaget.
Løgnasrevy, kaller de det i Stavanger, der løgnasene er så sentrale at de
krever sitt eget sjangerbegrep. For oss som ikke er fra Stavanger kan det
nevnes at sjangerblanding er et særlig kjennetegn. En
løgnasrevy skal helst inkludere alle komiscenens uttrykksmidler, inkludert et
høyt antall musikalske innslag. Disse styres av Bjørn Aslaksen som komponist og
orkesterleder for firemanns orkester.
Bravo, bravado!
Men la oss gå tilbake til «Løgnaslaget rydder opp», del to.
Den åpner med et kraftinnslag om kreft. Ja, kreft, eller rettere sagt, klisjeer
om kreft og hvor livsbejaende øyenåpnende alvorlig sykdom kan og skal være.
Schreiner, Torkelsen og Aslaksen beordrer Andersen av scenen. Han har nemlig
ikke (eller som de sier, ennå ikke) de samme erfaringer som dem. Så følger det
som er aftenens mest markante, mest personlige innslag. «Eg ska leva te eg dør»
(tekst Torkelsen, melodi Aslaksen) blottstiller alle velmente, innholdsløse fraser
av «lærte å sette pris på livet»-typen, og klarer likevel og samtidig å
formidle livsglede, smerte og håp - ikke minst det håp som handler om at
humoren skal være det siste som dør.
Høydepunkter
Dette følges av en rekke nesten like solide innslag. Blant de
absolutte høydepunktene: Rune Andersen får demonstrert parodiferdighetene i et
flerstemt valgkamp-på-fem-minutter-nummer kalt «Jerna». TV2s «Hver gang vi
møtes» (som også tidligere har vist seg å være en gavepakke til norske
komikere) er i Løgnasversjon døpt «Hver gang vi gråter», og kan i tillegg til å
analyse programmets publikumsappell også fungere som metakommentar til revyartister
i flokk. Og avslutningen - der Kaizers musikk møter Egner tekster i en ny
musikal - er begeistringsskapende full av overraskende vrier og løpsk fantasi. Med
numre som disse kan vi godt bære over med en førstedel som hadde hatt godt av
en runde med Hellstrøms kjøttøks.
Premiere var på Stavangeren, Stavanger, 10. april 2013.
No comments:
Post a Comment