September 2016: Namnet

«Namnet». Hordaland Teater. Av: Jon Fosse. Med: Oda Alisøy, Geir Amundsen, Kim Kvamme, Katrine Lunde Mackenzie, Nils Golberg Mulvik, Irene Waage. Regi: Randolf Walderhaug.

KOMMENTAR: Nervøse spenninger.

TERNING: FEM

Nok å ruge på

Fruktbar formidling av kommunikasjonsvansker.

TEATER: Der finnes et slektskap mellom Jon Fosse og Samuel Beckett, og dette slektskapet er svært synlig i Randolf Walderhaugs regi av «Namnet». Forestillingen kan beskrives som en sammensmeltning av urolig stagnasjon og stridig humor, utålmodig bitterhet og skjør forventning på vei over i resignasjon.

Ung og voksen

«Namnet» kan kalles en moderne klassiker. Fosse fikk den nasjonale Ibsenprisen for stykket i 1996, men det er likevel bare oppført noen få ganger her i landet. Utgangspunktet for teksten er en tenåringsgraviditet. Et ungt par er hos hennes familie, mor, far og søster, i påvente av at barnet hun venter skal bli født.

I Hordaland Teaters oppsetning spilles den høygravide ungjenta og hennes jevnaldrende kjæreste av Irene Waage og Nils Golberg Mulvik, som begge er født i 1979. Mor spilles av Katrine Lunde Mackenzie, som bare er ni år eldre. Denne rollebesetningen kunne ha vært et signal enten om en ikke-realistisk eller en harselerende tolkning av stykket, det samme kunne det parodisk barnslige kostymet til jentas yngre søster (spilt av Oda Alisøy), men framføringen tar teksten på alvor. At skikkelsene er eldre enn Fosse skrev dem, understreker bare stagnasjonen.

Nærhet og savn

I sentrum står altså et par som neppe ville vært et par, om det ikke var for graviditeten. Ingen av dem føler seg valgt av den andre. Hun forsøker å riste ham ut av det hun oppfatter som likegyldighet, å ergre ham, å gjøre ham sjalu. Han trekker seg inn i seg selv og prøver å ikke la seg merke av det. En sjelden gang klarer de å åpne seg litt for hverandre, å vise den andre velvilje, og å dele øyeblikk av nærhet. Men det er en ubekvem nærhet, fysisk anstrengt, og den varer aldri lenge, før den ene eller andres skuffelse bryter den.

Gjennom samspillet i familien ser vi hva hun og hennes omgangstone kommer fra. Dette er et hjem der kommunikasjon foregår gjennom fåmælt passiv-aggressivitet, og der nervøs venting er det nærmeste en kommer harmoni.

Sparsom poesi

Tormod Lindgrens scenografi består av omrisset av en stue, sparsomt møblert og plassert på en lav platting på gulvet i Logen, den historiske teaterbygningen som fra nå av skal være Hordaland Teaters base. En vindusramme mot publikum markerer ytterveggen, med et gardin som i korte sekvenser er for. I bakgrunnen ligger en gang og deler av et kjøkken på tilsvarende plattformer, og der takmønet kunne ha vært, ligger et enormt tre, som en fallen Yggdrasil, med røtter og forgreninger. Kvister stikker inn i stuerommet, og etterlater et inntrykk av at det er lavt under taket. Denne løsningen har det til felles med Fosses tekst at den kombinerer en konsentrert versjon av hverdagselementer med en mer poetisk overbygning.

I Logens sal, med moderat stigning i amfiet, er siktlinjene tidvis vanskelige.

Premieren var på Logen Teater i Bergen 21. september. Forestillingen var Hordaland Teaters første med Logen som fast ny base.

Mai 2014: Kardemomyang

«Kardemomyang». Logen Teater. Festspillene i Bergen, i samarbeid med Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komité for Kulturelle Forbindelser. Etter Thorbjørn Egner. Med: Elever fra musikkskolen Kum Song. Regi: Morten Traavik. Valgfri refleksjon.

Propagandaens glade ansikt

Norsk og nordkoreansk selvgratulasjon sidestilles i «Kardemomyang».

TEATERKONSERT: Vakre, smilende og talentfulle barn. Vakre landskaper i vakkert vær. Vakre sanger fylt av vakre ord om vakker harmoni, vakkert folk og vakkert fedreland. Dette er bestanddelene i Morten Traaviks «Kardemomyang», en konsertkollasj der Thorbjørn Egners Kardemomme-univers møter nordkoreanske folkesanger og norsk og nordkoreansk nasjonalromantikk.

Forskjønnet

Sju svært dyktige musikkstudenter fra musikkskolen Kum Song (betydning: Gullstjerne) i Pyongyang, Nord-Korea, framfører samtlige av sangene, dels på norsk, dels på koreansk, dels instrumentalt: Kim Jang Hyok, Kim Jin Hyok, Kim Ryong Jong, Ro Hyon Ok, Hwang Song Yon, Jo Tok Song og Kim So Yong. Samtlige behersker minst ett instrument, flere av dem flere, og samtlige synger med stor stemmekontroll.

Bak dem vises vekslende bilder på lerret. Kunstneren Valnoir (egentlig navn Jean-Emmanuel Simoulin) har valgt ut fotografier og Egner-tegninger, samt skapt egne illustrasjoner inspirert av Egner-universet og av propagandakunst før og nå. Noen av bildene strekker virkemidlene så langt at de blir parodier - som et nattefoto av Bryggen i Bergen opplyst av nordlys og med «KARDEMOMMESANGEN» skrevet i Hollywood-bokstaver. Andre tilhører postkortenes hverdag, som epleblomster i Hardanger eller fyrverkeri over Pyongyang. Andre igjen ligner salgsprospektenes planbilder, og lar tilskueren undres på om de er skapt med plan om å bygge, i propagandaøyemed eller i forestillingsøyemed. Felles har de at de forskjønner realitetene, og det i åpenbar grad.

Undertekst?

Propagandaens publikum, som teatrets, er nærmest programmert til å lete etter budskapet bak budskapet, å lytte etter det som ikke sies. I «Kardemomyang» er det svært mye som ikke sies. For eksempel diskuteres ikke forskjellene mellom de norske og de nordkoreanske unntakene til «og for øvrig kan man gjøre som man vil». Det sammenlignes ikke hvilken betydning det kan ha å kunne, som papegøyen fra Amerika, gjenta et riktig budskap og ikke forville seg ut i egne sammenstillinger av ord og setninger.

Barna synger og spiller, mens bildene bak dem veksler. Eventuell videre tankevirksomhet delegeres til publikum. Det gjelder også beslutningen om en i det hele tatt skal gå inn i videre tankevirksomhet. Det er fullt mulig å se «Kardemomyang» i ren og uforfalsket glede over entertainerbarnas store ferdigheter, og bare det. Det er også fullt mulig å se den som politisk performancekunst, og å forlate med hodet okkupert av tanker om hva som gjør propagandavirkemidler virkningsfulle, og om de likheter og de forskjeller som finnes mellom en viss nasjon i Europa og en viss nasjon i Asia.

Eneste forestilling fant sted på Logen Teater under Festspillene i Bergen, 22. mai 2014.

Juni 2012: Sokrates' forsvarstale

«Sokrates' forsvarstale». Logen Teater/Nationaltheatret/Festspillene i Bergen. Av Platon, oversatt av Terje Nordby og dramatisert av Bibbi Moslet. Med: Toralv Maurstad og Per Egil Aske (sistnevnte kun stemme). Regi: Stein Winge.

Dette er en ordre: Tenk selv.

En filosofisk folkefiende

Kan du forestille deg en folkefiende som handler i folkets interesse? «Sokrates' forsvarstale» vil at du skal gjøre akkurat det.

TEATER: Hvem er den beste borgeren? Han som innretter seg uten å stille spørsmål, eller han som undergraver autoritetene, protesterer og kritiserer, og slik gjør en innsats for forbedring? Sokrates, slik Platon så ham, gjorde det siste. I «Sokrates' forsvarstale» (som ble nedtegnet av eleven, trolig noen år etter), understrekes integriteten.

Anklaget

Han ble anklaget for blasfemi og for å forderve ungdommen. Han forsvarte seg ved å stå på sitt. Toralv Maurstad framstiller ham som den fødte provokatør. Arrogant? Ja. Ingen er så arrogant som den som hevder seg ydmyk. I Maurstads spill avkles arrogansen, uten at Sokrates fratas integritet. Stahet heter også prinsippfasthet.

Maurstad snakker direkte til oss, publikum. Vi er atenerne. Vi må lytte. I første del av monologen gjør han det med fryd. Det er som om det å bli stilt for retten er rampeguttens siste - ypperste - rampestrek. Vinner han er hans moralske overlegenhet anerkjent. Taper han har han likevel bevist at han er moralsk overlegen: Selv stilt overfor døden har han ikke gitt seg.

Martyr

Etter dommen har en forandring gått over ham. Det er som om spøken ikke lenger er like morsom. Men dette er fortsatt ingen slagen mann.

Ønsket Sokrates å bli en martyr for fornuft og den frie tanke? Maurstad og Winge antyder nei. Den Sokrates de viser oss ønsker ikke å dø. Han er ennå ikke ferdig med sin gjerning. Men hans gjerning krever at han holder stand, og da gjør han det. Han refser videre. Imens han gjør det, trettere nå enn i første del, med en klagende undertone i stemmen og skuffelse i skuldrene, tilføres en undertekst den første delen ikke har. Selv en Sokrates har emosjoner, om de er aldri så underlagt intellektet.

Premiere var 04.06, under Festspillene i Bergen. Forestillingen skal også spilles på Nationaltheatret høsten 2012.