Mars 2017: Escape the Universe

«Escape the Universe». By Proxy/Black Box Teater. Av og med: Anders Firing Aardal, Matias Askvik, Marthe Sofie Løkeland Eide, David Jensen, Ylva Owren og Heiki Riipinen. Regi: Kompaniet i fellesskap.

KOMMENTAR: Scenekunst som sosial sammenkomst.

IKKE TERNING.

Rundt leirbålet

Det en får ut av «Escape the Universe», er det en selv er villig til å legge inn.

TEATER: «Escape the Universe» er scenekunst som sosial happening. Det serveres punsj og det serveres kake. Skuespillerne tar imot tilskuernes yttertøy, og deler ut redningsvester, som skal brukes som sitteputer på gulvet, i retur.

Undergangsbevissthet                                

Katastrofen det skal handle om er for stor for redningsvester. Det er snakk om solens død og universets undergang. Den apokalyptiske bevisstheten ligger i og under alt det som skjer i «Escape the Universe». Kunstnerne, med bakgrunn fra utdanning som skuespillere og scenografer på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad (og med slektskap til andre kunstnere utdannet samme sted) kaller «Escape the Universe» for «et poetisk tilfluktsrom, et rom hvor vitenskap, fantasi og fiksjon blander seg fritt». Underveis viser det seg mest å være et rom for astrofysikk, livsfilosofi og ablegøyer. Utøverne opptrer som vertskap. De styrer begivenhetenes gang, leder aktiviteter og forflytninger og legger rammene for egen aktivitet og interaktivitet. I en del av opplevelsen spiller de rollespill, løst definerte roller, i en annen forteller de korte fortellinger, anekdotiske historier som godt kan være autentiske. I en del fungerer fire av dem som illustrasjoner til en tekst Ylva Owren skriver inn i en projeksjon, en tekst der menneskeheten sammenlignes med stjernene i galaksene. «Vi består av de samme atomene og partiklene som stjernene i galaksene og furutrærne på fjellet.» I en del forsøker skuespiller Anders Firing Aardal å få svar på spørsmål om fri vilje fra en kundeservice-telefon - betjent av flere av skuespillerkollegene.

Interaktivt

«Escape the Universe» er ikke en teaterforestilling styrt av en fortelling, heller ikke av flere fortellinger. Undertegnede vil nøle med å kalle det en «forestilling». Det er nok bedre å si at det er en løst strukturert fellesopplevelse, en samlende situasjon, med noen felles stasjoner og med mange nok åpne flater til at de enkelte publikummere selv må avgjøre hva og hvor mye de vil ha ut av opplevelsen. Det avhenger av hva en selv legger inn, av tanker og av vilje til å delta. Verk Produksjoner ser ut til å være en inspirasjonskilde.

Som i By Proxys første oppsetning, «Stop Being Poor», er tilskuerne også med på å prege scenografien. Sponplatene vi i første del av «Escape the Universe» sitter på, blir til underlag for tilskuerskapte krittegninger i andre del. Deretter skal vi sette oss ned på ny, i det som i første del var utøvernes område. Dette er også en minglemetode, for brått sitter vi sammen med andre enn dem vi først satt med, før utøverne løfter opp platene som nye vegger. Et nytt univers eller en forlengelse av det første? Både og.

Når det kunstneriske programmet er over, inviteres publikum til å bli igjen, for å mingle videre.

Premieren var 29. mars 2017, på Black Box Teater.

Februar 2017: Åstaddikting

«Åstaddikting». Det Norske Teatret i samarbeid med Dramatikkens hus. Av: Eirik Fauske. Med: Lasse Kolsrud, Agnes Kittelsen, Ingeborg S. Raustøl, Hilde Olausson, Oddgeir Thune, Elisabeth Sand, Sara Khorami. Regi: Kai Johnsen.

KOMMENTAR: Sindig dødsmeditasjon.

TERNING:

Åsted for ro og refleksjon

Sakte og stillferdig tenkes tanker ved en katastrofe.

TEATER: Startpunktet er Åsta-ulykken. Den faktainformasjon som oppgis i «Åstaddikting» er i samsvar med den. Likevel er inntrykket forestillingen etterlater mer generelt: Det handler om øyeblikket da alt snur. Vendepunktet som ikke er valgt, og som ikke kan velges vekk.

Noen lever. Noen dør. Noen blir skadd. Noen ser andre bli skadd. Hva tenker de på, idet det skjer, like før, like etter? «Åstaddikting» dikter disse tankene.

Knapphet

Formen som er valgt, i tekst og regi, kan beskrives som et forsøk på å finne fram til en essens gjennom reduksjon. Teksten er kort, komprimert, diktnær, fragmentert og betraktende, kuttet ned til et minimum av ord, med glidende overganger mellom hverdagslig detalj og metafor. Komplikasjonene er få. Den framføres lavmælt, i et mørkt rom, bare unntaksvis er det noen som hever stemmen. For det meste opptrer skuespillerne som om de var alene, enten det på det aktuelle tidspunktet er andre i sceneområdet eller ikke. Tankene er ytret, men det er for publikum, i den spilte situasjonen er hver person alene i sine tanker. Dette er et tomrommets teater, mer ånd enn kropp. Kai Johnsen har omsatt tekstens knapphet til et behersket, minimalistisk skuespilleruttrykk. Hvem som sier hva framstår uviktig. Tankene trenger ikke knyttes til spesifikke personer.

Risikofylt

Et prosjekt med dette utgangspunktet møter noen åpenbare farer. Det kan bli banalt. Eller pompøst. Det kan bli klisjéfylt. Ordene kan virke utilstrekkelige. I undertegnedes øyne har Eirik Fauske styrt unna disse farene. Samtidig er ikke alle sammenhengene mellom tanke og situasjon helt klare for meg. Noen av ordene, tenker jeg, kan like godt tilhøre helt andre kontekster. Men jeg godtar dem som tanker tenkt av noen. Kanskje minner eller dagdrømmer, dvelt ved like før smellet, før anelsen om hva som kom til å skje. Kanskje fantasier eller minner i bedøvet rus, smerte eller sjokk etterpå, i underbevisste forsøk på fortrengning eller bevisste forsøk på å holde fast ved noe annet enn katastrofen.

En siste risiko - å bli for påtrengende, enten makaber, hysterisk, grafisk eller voldsom - er trygt unngått. «Åstaddikting» er en særs stillferdig, sindig forestilling. Konteksten tatt i betraktning er den kanskje til og med for sindig.

Premieren var på Det Norske Teatret 25. februar 2017.

Januar 2017: R.U.R

«R.U.R». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av Karel Čapek, oversatt av Kristin Sofie Kilst, i en versjon av Angelina Stojčevska. Med: Janne Heltberg, Herman Bernhoft, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad, Olav Waastad og Liv Bernhoft Osa. Regi: Angelina Stojčevska.

KOMMENTAR: Underlige alternative verden.

TERNING: FIRE.

Kryptisk undergangsfabel

Abstraksjonene er mange, og gåtene likeså, i «R.U.R» på Torshovteatret.

TEATER: Er det maskinen som er en metafor for mennesket, eller er det mennesket som er en metafor for maskinen? Det er ikke lett å si. Spiller det egentlig noen rolle?

Torshovteatrets versjon av «R.U.R», eller «Rossums Universal-Roboter», varer i drøyt tre og en halv time, og presenterer så mange gåtefulle uklarheter at tilskueren kan velge fritt hvilken livsvisdom som skal hentes ut av den. At for mye tid brukt på for ivrige forsøk på selvrealisering sprer ulykke, at isolasjon er skadelig, fordi mennesker trenger genuin kontakt og kommunikasjon med andre mennesker, at hjelpemidler ikke er klokere enn den som bruker dem, eller at hjelpemidler er for kloke for den som bruker dem, at ingen og ingenting bør behandles kun som nyttegjenstander, at maskinene kommer til å overta verden, at mennesket bør slutte å leke gud, eller at mennesket selv er fullt i stand til å ødelegge for menneskeheten - alt dette er mulige konklusjoner. Om tilskueren da ikke legger alle intensjoner om å se sammenhenger eller trekke konklusjoner til side, for bare å gå inn i enkeltscenene som de er.

Mekanisk

I «R.U.R» er mennesket mekanisk, følelsesutbrudd er teoretiske konsepter, og tilknytning er en illusjon. Det snakkes om sjel, men også det framstår som en idé som kanskje ikke har forankring i realitetene - og dette gjelder både for de menneskelige og for de mekaniske skikkelsene. I sin instruksjon har Angelina Stojčevska gitt menneskene et vel så mekanisk kroppsspråk og vel så mekanisk stemmebruk som det robotene har.

Janne Heltberg gjør gymnastiske oppvisninger som den ensomme Helena, som lever sammen med tre arbeidsnarkomane robotprodusenter (Herman Bernhoft, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad) og to roboter (Olav Waastad og Liv Bernhoft Osa) på en isolert øy. Helena har for mye tid og for lite mening i livet, og hun behandler roboten Marius (Waastad) som en sønn. Lang historie kort fortalt: Det går ikke godt.

Første i serie

Forestillingen er den første i Torshovteatrets sci-fi-prosjekt. Angelina Stojčevska har skapt sin egen versjon av Karel Čapeks tekst fra 1921, en tekst som aldri tidligere har vært oppført i Norge. Formspråket er hennes eget, gjenkjennelig burlesk, fråtsende i abstraherende virkemidler. Noen av effektene er det enkelt å se metaforisk betydning i, andre virker valgt mest for scenelekens skyld, eller kanskje for å understreke Helenas voksende forvirring og mentale fremmedgjøring.

Gaute Tønders lydeffekter bygger opp under underliggjøringen.

Premieren var på Torshovteatret 13. januar 2017.