September 2013: Annie

«Annie». Scenekvelder/Folketeateret. Av: Thomas Meehan (manus), Charles Strouse (musikk) og Martin Charnin (sangtekster), oversatt av Finn Ludt. Med: Lisa Stokke, Kjersti Elvik, Anders Baasmo Christiansen m. fl. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen. Med barnets ustoppelige energi. TERNING: FEM

Sang til livgleden

«Annie» er lett å bli glad i, og lett å bli glad av.

MUSIKAL: Vi skal til New York, USA, i depresjonstiden. Ett menneske lar seg aldri deprimere. Hun er elleve år og bor på barnehjem. Hun har viljen til å drømme og evnen til å gjøre det beste ut av realitetene. Hun heter Annie, hun er trygg på seg selv, og hun får de mennesker hun møter til å finne fram til den barnlighet de har i seg.

Personlighet

2013-utgaven av «Annie», fortsatt lagt til 1930-tallet, virker frisk og opplagt. Moralen er velkjent, enkel og oppriktig, og ikke så rent lite sentimental: Ikke gi opp håpet, ikke gi opp godheten, og en dag - kanskje allerede i morgen - vil livet bli bedre. Men om filosofien er en krysning av barneboktradisjonens Polyanna og moderne selvhjelpsbøker, har Annie - og «Annie» - definitivt sin egen personlighet. Forestillingen og rollefiguren deler visse trekk: Livsglede og optimisme, lekenhet, hjertevarme, utholdenhet og energi, samt ikke så rent lite rakkerrampete uregjerlighet.

Teatrets største risikosport er å instruere barn, i nær konkurranse med å instruere dyr. I «Annie» viser Jostein Kirkeby-Garstad at han mestrer begge deler. Mathea-Mari Glittenberg og Nora Bratfos deler tittelrollen, mens hundene Fant og Ziggy deler (den her nokså beskjedne) rollen som Sandy. I ensemblet viser også flere barn sine talenter, og det er ikke bare premierekveldens Annie som kan ha en framtid som musikalstjerne.

Papp og nyanser

Voksenrollene i «Annie» har preg av pappfigurer, men skuespillerne gjør det beste ut av dem, med små, gjennomtenkte detaljer i sitt spill. Alle vet at Miss Hannigan drikker. Kjersti Elvik forener despoti, oppgitthet og komikk i sin rolletolkning, og lar oss også forstå hvorfor Miss Hannigan drikker. Anders Baasmo Christiansen gir sin Oliver «Daddy» Warbucks store porsjoner guttaktighet under forretningsmannens glatte fasade, og det er lett å tro ham når han sier at Annie har gitt livet hans mening. Trivelig er det dessuten å se Lisa Stokke på en norsk musikalscene, her som den yndige Grace Farrell, og noen av forestillingens morsomste øyeblikk tilhører Tor Erik Gunstrøm, som butleren Drake.

Et koreografisk høydepunkt er kjøkkensteppescenen, koordinert opp mot perkusjonen. Også koreografi er signert Jostein Kirkeby-Garstad, men akkurat denne scenen skal være skapt av danserne Liv Marie Skaare Baden og Håkon Signernes selv. Dirk Hofakers raskt skiftende scenografi er også gledelig detaljrik, med mange små, tidsriktige overraskelser å feste øynene på.

Premiere var på Folketeateret 27. september 2013.