Oktober 2014: Kalvø

«Kalvø». Det Norske Teatret. Av og med: Are Kalvø. Regi: Erik Ulfsby. Musikere: Ståle Sletner og Ole Marius Melhuus. Musikalsk ansvarlig: Ståle Sletner.

Halvannen time verd.

Vel anvendt tid

Det finnes mange gode grunner til å bruke nitti minutter med Are Kalvø.

TEATER: Tid er en begrenset ressurs. Hvordan vi mennesker bruker vår del av den er både et dypt eksistensielt og et banalt trivielt spørsmål.

Det er en motsetning av det slag som tiltrekker Are Kalvø.

Alvor

I «Kalvø» er Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelse en viktig kilde. Hvor mye tid gjennomsnittspersonen bruker på ulike aktiviteter i løpet av døgnet og livet er en slags rød tråd i forestillingen. Noen av de statistiske opplysningene er det vanskelig å tro er reelle, og måtene Kalvø forklarer dem på, knytter dem opp mot hverdagen, gjør dem på en og samme tid mer sannsynlige og mer bisarre.

Are Kalvø har det med å lete etter det store i det lille og det lille i det store. Et virkemiddel han ofte bruker er å stokke om på stort og smått, og å la digresjoner få vokse til de har overtatt hovedsakenes plass. Slike perspektivforskyvninger lar hovedsakene belyses fra nye vinkler, og de gjør at han kan overraske også det publikum som kjenner ham godt. I «Kalvø» bruker han dette grepet flere ganger, men han gjør også det motsatte: Han lar det store få lov til å stå som uforstyrret stort. Han går inn i alvoret, det virkelige, grunnleggende, dype alvoret. Han bruker sine egne erfaringer som enkemann, og han avleverer betraktninger om liv, død og mening.

Sosiologisk

Han kåserer over det mer bagatellmessige også, naturligvis. Og han imiterer, på måter som ikke sjelden får fram det smålige både i den som imiteres og i oss som kjenner igjen særhetene i det menneske som er blitt imitert.
Men han, og hans regissør Erik Ulfsby, etterlater ingen tvil om hva, av det han formidler, som er det viktige å få fram, og hva som er mer å regne som sidespor. Det gjør «Kalvø» til en tematisk monolog i like stor grad som det er et standupshow.

Are Kalvø kan gjerne kalle sosiologi (som han selv har studert) for et «tullefag» (og det gjør han). Men det er, i «Kalvø» som i tidligere show og tekster, tydelig at han har en sosiologisk tilnærming i sin humor, en tilnærming som forbinder enkeltmennesket og det samfunnet mennesket tilhører.

«Kalvø» inneholder en lang rekke visuelle stopp-punkter som gir variasjon til øyet. Musikk er også bevisst brukt, både med komisk effekt, og som oppriktighetsformidling. Ståle Sletner og Ole Marius Melhuus komper hovedpersonen, men står aldri i veien for ham.

Premieren var på Det Norske Teatret 31. oktober 2014.