August 2014: Woyzeck

«Woyzeck». Det Norske Teatret. Av Robert Wilson, Tom Waits og Kathleen Brennan etter Georg Büchner, norsk oversettelse av Jon Fosse. Med: Hans Rønningen, Silje Storstein, Jan Grønli, Pål Christian Eggen m.fl. Regi: Lasse Kolsrud. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.

Samfunnsbevisst eksistensialisme.

TERNING: FEM

Sterkt om svakhet

Måten et samfunn behandler sine svakeste vitner om dets reelle styrker og svakheter. Denne bevisstheten er Det Norske Teatrets «Woyzeck» bygd opp om.

MUSIKAL: Han ydmykes på alle kanter. Han sviktes og svekkes, kues og knekkes. Til slutt makter han ikke mer, og han dreper det menneske som var hans eneste grunn til å ville leve. Det Norske Teatrets «Woyzeck» framstår likevel ikke som en klagesang. Dens elendighetsbeskrivelse fylles av eksistensiell refleksjon.

Maries valg

Utgangspunktet er et trekantdrama med innslag av samfunnskritikk. Oftest er det tittelfigurens kvaler som vies den største oppmerksomheten. I Wilson-Waits-Brennans versjon, med replikker som er poetisk og jordnært oversatt av Jon Fosse (sangene framføres med engelske originaltekster), er Marie minst like mye av en hovedperson. Hans Rønningens Woyzeck er redusert til et minimum av menneskelighet lenge før spillet starter. Han er et menneske så stakkarslig at det provoserer menneskene rundt ham. Silje Storsteins Marie, derimot, har et sug etter noe mer i seg. Hun er handlende. Hun er velgende. Hun er aktiv. Hun forfører tamburmajoren (en hanestruttende maskulinitetsbevisst Pål Christian Eggen). Hun velger den harmløse landsbyidioten (Morten Svartveit) som verge for sitt barn og sin bibel. Vet hun at hun går sin død i møte? Mulig, ikke sikkert. Lasse Kolsrud lar henne vise tvil i det hun møter Woyzeck til deres siste scene sammen. Men hun møter ham frivillig. Scenen har i seg elementer av forsoning og elementer av frykt, forsøk på forklaring og på flukt.
Det er ikke slutt med det. Før det rundes av får vi en ny påminnelse om barnet, og dets (mangel på) framtidsmuligheter. Slik dyrkes bevisstheten om det svake, det forsvarsløse, det som har et beskyttelsesbehov, fram til avslutningen og forbi den. 
Tyske referanser

Georg Büchners «Woyzeck» har fått noe av en renessanse de siste årene, med nyversjoner og omtolkninger i teatre, operahus og ballettkompanier verden over. Kanskje er noe av årsaken at Büchner aldri fullførte sin tekst. Det ufullkomne ved utgangspunktet frister fantasien og gir skapere frihet til å dikte, legge inn sitt eget innhold og sine egne tolkninger. Denne friheten finnes jo også i såkalt «fullførte verk», men i tilfellet «Woyzeck» kan det meget vel være at nysgjerrigheten forsterkes gjennom materialets uferdighet. Kanskje har også Waits-Wilson-Brennan-versjonen (opprinnelig fra 2000) bidratt til økt interesse hos andre. Londons Punchdrunk skapte i sin «The Drowned Man» (2013) en fleretasjes omsluttende teater-tolkning som i sitt visuelle preg skylder denne musikalversjonen mye. Formvalgene er knytter mot et rammeverk av referanser til tyske tradisjoner, med bierstube-orkester og -miljø, brechtiansk kabaretstil, og med instrumenter som trombone, tuba og banjo prominent i lydbildet.

Premieren var på Det Norske Teatret 29. august 2014.