«Barco». Oslo Nye Centralteatret. Av og med: Eirik del Barco
Soleglad. Regi: Bård Ylvisåker.
Sosialantropologisk sjarmoffensiv.
TERNING: FEM
Vidde og bredde med vidd
Forundringsfylt observasjonshumor gjør «Barco» til en
personlig forestilling med pussige perspektiver.
STANDUP: Den tematiske bredden er stor, omtrent med det
samme spenn som i grunnskolens O-fagstimer, som han også slentrer innom. Eirik
del Barco Soleglad kåserer over religion, geografi, historie, lingvistikk,
kultur og sosiale strukturer - men han har også en del gymnastikk på timeplanen.
Pussigheter
«Barco» er sosialantropologisk observerende i sin
tilnærming, et personlig, analyserende og alternativt blikk på småsamfunn
innenfor storsamfunnet. Tanker om tilhørighet og brudd med tilhørighet går som
understrømmer i teksten, der Soleglad leker seg og leter seg gjennom særtrekk
og merkverdigheter i parallelle virkeligheter - noen ganger virkeligheter som
står langt fra hverandre, men oftere sameksisterende, noen ganger endog under
samme tak.
Strukturen er bygget opp om forundring og nysgjerrighet, og
virker noe mer fritt-tenkende åpen på overflaten enn den er i bunnen. Det som i
opplistet form kan lyde som en rekke digresjoner, framstår i teksten som en
naturlig styrt tankeflyt fra ett tema til et annet, der også omveiene viser seg
å ha mål.
Bård Ylvisåker har stått for regien, og det er lett å tenke
at Soleglad deler en forkjærlighet for det pussige med brødrene Ylvisåker.
Presis og flersidig
Enten han snakker om teorier om Jesu tapte år, om norsk
topografi og værforholds innvirkning på norske dialekter, om nordnorske eksportartikler
(så som seg selv) eller om patriotiske sportsprestasjoner bruker Eirik del
Barco Soleglad skuespillerverktøyene raust og generøst. Et ekspressivt og
presist kroppsspråk og en like presis dialektbevissthet og -kontroll gjør ham
til en uvanlig uttrykksfull, mangesidig komiker. Hans typer er alle tydelig
filtrert gjennom hans perspektiv på dem, det perspektiv han vil at publikum
skal overta, men de har også alle trekk fra skikkelser utenfor ham.
En nokså stor andel av showet er viet betraktninger om
pubertetens prøvelser; usikkerhet og nederlag i en hormonplaget tenåringskropp
i bygdebyen Sortland. Disse utgjør showets minst særpregede deler, med en
temakrets og en vinkling oppvekstlitteratur, -komikk og -film for lengst har
oppsummert andre steder.
Oslo-premieren var på Centralteatret 25. september 2014. Forestillingen var tidligere vist i Bergen.
No comments:
Post a Comment