September 2014: Mot i brøsta

«Mot i brøsta». Edderkoppen/Feelgood Scene. Av og med: Sigrid Bonde Tusvik, Else Kåss Furuseth og Henriette Steenstrup, med tekstbidrag fra bl.a. Hanne T. Asheim, Tore Nysæther, Karsten Fullu og Kjetil Kooyman. Regi: Arvid Ones. Musikalsk ansvarlig: Jan Kristoffersen.

KOMMENTAR: Intimitetsgrensehumor for full pupp.

TERNING: FEM

Brøstfagert

Henriette Steenstrup, Else Kåss Furuseth og Sigrid Bonde Tusvik gjør intimitetstyrannisk femitematikk til sin egen. Med vri, så klart.

SHOW: Mensblod. Inkontinens. Skamspising. Mammakropp. Facebookfasadeoppussing. Rumpeballristing. Ideen om kvinner som grenseløse, privatlivsfikserte, bagatellbesatte, sjølopptatte, bortskjemte og overdelende vesener får gjennomgå grundig i «Mot i brøsta».

Det kunne blitt klamt, hadde det ikke vært for at det er så herlig ufarliggjørende.

Damegreier

Det er ikke flink pike-syndromet som står i sentrum for «Mot i brøsta», tvert imot. Dette er et show om uflink pike-syndromet. Trioen henviser underveis til egen forestilling som et «dameshow», og de driver gjøn med alle mulige og noen nokså umulige måter kvinneliv kan gå skeis på. Når det kommer til stykket er de fleste av de potensielle nederlagene nokså uviktige, og selv om akkurat dét ikke påpekes spesielt, går det tydelig fram gjennom utvalget. Den som vil kan se «Mot i brøsta» som en oppfordring til å blåse mer i om en dummer seg ut, med de mange rollefigurene som (uperfekte) eksempler til etterfølgelse. Eller en kan tolke «Mot . . .» som en erklæring om at det ikke er mer mot, men mer latskap, som trengs om en ønsker å senke kravene til seg selv.

Ikke misforstå: Tusvik, Furuseth eller Steenstrup framstår ikke som late. De holder et høyt tempo showet igjennom, med kjappe skifter og bevisst koreograferte fysiske krumspring (André Danielsen har stått for koreografien). Steenstrup trosser til og med halssykdom for å gjennomføre - med en stemmebruk som gjør det vanskelig å tro at hun sliter med halsen, selv for den publikummer som på forhånd vet om det.

Artist-ap

Parodiinnslag bryter med hovedtematikken, men utvider den samtidig, gjennom ap med artister som Ingrid Bjørnov og Elisabeth Andreassen, og deres respektive imagebygging. En svensktopp-parade og en «Game of Thrones»-sketsj er mer ustyrlige, begge med en digresjonspreget crazykomikk som på sett og vis også passer overens med resten av showinnholdet.

Guttebandet (Sigrid Bonde Tusviks begrep) bidrar med god støtte, uten noen gang å stjele rampelyset fra hovedartistene.

En faktaopplysning: Menshumor er ikke «upløyd mark», heller ikke på den norske humorscenen akkurat nå. Også Dag Sørås gjør poenger ut av kvinnelige kroppsvæsker i sitt sceneaktuelle «Kognitiv dissonans» - dog ikke med like tydelig illustrerte livmorkrampe-inspirerte dansebevegelser som følge.

Premieren var på Edderkoppen 17. september 2014.

April: Hjemme hos Henrik Thodesen

«Hjemme hos Henrik Thodesen». Edderkoppen/Bumblebee Productions/Bandrec. Av og med Henrik Thodesen. Regi: Patrik Syversen. Produsenter: John Erik Skahjem og Bjørn Daniel Tørum.

Tilstrebet amatøraktig.

TERNING: FIRE

Et hipsterhjem

«Hjemme hos Henrik Thodesen» er ironisk naivt. Eller omvendt.

SHOW: «Nå er han ENDELIG KLAR» forkynner en Se og Hør-lignende gul stjerne på promomateriellet. Ikke alle som ser Henrik Thodesens første helaftens soloshow vil være enige i det, men sannsynligvis er det slik han vil ha det. «Hjemme hos Henrik Thodesen» er ofte tilstrebet uelegant, som en slags selvbevisst ironisering over ironisk selvbevissthet.

Løs struktur

Det finnes sammenhenger, tematiske tråder og callbacks til tidligere sekvenser (samt til tidligere opptredener og egen filmdeltagelse) i showet, men strukturen - i den grad det er et ord som kan brukes her - er løselig, med digresjoner, famlende formuleringer og longører. Det virker som et overlagt valg, muligens bunnet i en grunnleggende motvilje mot å strukturere, mot glatthet eller polert profesjonalisme, noe som en innlagt sekvens der Thodesen holder et liksom-foredrag om humor kan være et eksempel på. Denne er tilsiktet amatørmessig, med klossete powerpoint-plansjer, fulle av skrivefeil - feil som han for sikkerhets skyld påpeker selv, så ingen skal gå glipp av dem eller tro at han ikke er klar over dem. Kanskje kan vi kalle det naivistisk ironisk. Kanskje er det bedre å si at det er ironisk naivt. Patrik Syversen, som også regisserte Thodesen i «Hjelp, vi er i filmbransjen», er ansvarlig for regien. En kan kjenne igjen en tankegang fra nevnte film: På en og samme tid er uttrykket imagebevisst og protesterende mot det imagebevisste.

Hjemmeliv

Referanserammen er hjemmelivets, som singel og sambo, med enkelte avstikkere til Ikea, Farris Bad og strippeklubb. Referanseapparatet tilhører hipstergenerasjonen, den delen av den som er gammel nok til også å huske livet før internett, og selv om anekdoter og påstander er hentet fra Thodesens private liv, handler mye av det som presenteres om generasjonsidentitet. Nesten uttalt i en (selv med velvilje, altfor lang) sekvens om å gå på butikken for å kjøpe gløgg, ligger der et ubesvart spørsmål under overflaten i showet, et spørsmål om hvor lenge det er mulig å være blant de kule, og når kulhet ubønnhørlig vil gå over i nostalgi av typen vi-var-en-gang-de-som-var-trendy.

Det personlige særpreget ivaretas i en oneliner-sekvens der Thodesen akkompagnerer seg selv på ukulele.

Premiere var på Edderkoppen 3. april 2014.

Februar 2014: The Last 5 Years

«The Last 5 Years». Edderkoppen/Scenekvelder. Av: Jason Robert Brown, oversatt til norsk av Johan Osuldsen. Med: Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland. Regi: Johan Osuldsen. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Samlivsdrama i sangform.

TERNING:FIRE

Samliv på skeive

Som forestilling er «The Last 5 Years» i bedre balanse enn kjærlighetsforholdet den portretterer.

MUSIKAL: Et fem år langt kjærlighetsforhold skildres fra begge sider. Hans og hennes. Forfra og bakfra. Han, spilt og sunget av Heine Totland, forteller historien kronologisk. Hun, spilt og sunget av Heidi Gjermundsen Broch, starter med slutten og beveger seg bakover.

Selvbiografisk

Da Jason Robert Brown skrev «The Last 5 Years», sto han selv midt oppi et samlivsbrudd med klare likhetstrekk til det i stykket. Det bærer teksten preg av. Forestillingens mannsfigur - basert på Brown selv - er ikke nødvendigvis mer sympatisk enn kvinnefiguren - basert på hans ekskone. Men han forstås bedre av forfatteren. Han framstilles som mer sammensatt, mer aktivt handlende. Han tar valg. Hun forholder seg til dem. De er begge langt mer opptatt av hans følelser enn av hennes.

For ham er de fem årene de er sammen en tid i medgang. Han lykkes i forfatterkarrieren. Damene flokker seg om ham. Selvtilliten vokser. For henne er det en tid i motgang. Hun får ikke skuespillerjobber. Hun mister troen på seg selv, i den grad hun noen gang hadde den. Hun tviler på seg selv, og all den oppmuntring han gir henne, og til slutt går lei av å gi henne, hjelper ikke. Hun blir klengete. Han søker ut.

Misforholdet mellom de to er et åpenbart problem for forholdet. Er det også et problem for forestillingen? Mindre enn man kunne tro. Johan Osuldsen har fått mer ut av «The Last 5 Years» enn grunnmaterialet skulle tilsi. Og selv om det er et skjevforhold mellom rollefigurene Lena og Eivind, er det på ingen måte slik at Totlands rolletolkning overskygger Gjermundsen Brochs.

Nyansering

Brown har selv gitt sin kvinnefigur større emosjonelt spenn i melodilinjene enn i tekstlinjene. Johan Osuldsen og Heidi Gjermundsen Broch har kompensert ytterligere gjennom å gi henne et kroppsspråk, en stemmebruk og en mimikk som gjør det klart at hun har mer temperament og mer personlighet enn hennes replikker skulle tilsi. Slik kan norske Lena sies å ha mer dybde enn amerikanske Cathy. Totlands Eivind har også i seg et snev av tvetydighet. Bunner hans selvhevdelse egentlig i usikkerhet? Er han egentlig så framgangsrik som han vil tro?

Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland møtes til duett kun én gang i forestillingens forløp. Imellom brukes dreiescenen aktivt for å holde de to, miljøene de lever i, og fiolinist Ragnhild Lien, som opptrer i statistroller som andre kvinner, i bevegelse. Telefonen er en mye brukt rekvisitt. Men likevel: Med en struktur som består av sunget enetale etter sunget enetale blir ikke formen veldig dynamisk. Da er lydbildet mer vitalt. 

Ikke bare fordi forestillingens fem musikere - Trond Akerø-Kleven, Jan-Øyvind Grung Sture, Ragnhild Lien, Kristian Edvardsen og Tove Margrethe Erikstad - spiller live på scenen, men også fordi Browns musikk formidler følelser med større kompleksitet enn hans tekster er i stand til. Osuldsens fornorskede oversettelse tilfører et ekstra lag av humor til den norske oppsetningen.

Premieren var på Edderkoppen 5. februar 2014.