Mars 2014: Trost i taklampa

«Trost i taklampa». Det Norske Teatret. Av: Alf Prøysen, dramatisert av Kristin Auestad Danielsen. Med: Charlotte Frogner, Hilde Olausson, Marianne Krogh, Hallvard Holmen, Bernhard Ramstad m.fl. Regi: Marit Moum Aune.

Prøysen med brodd.

Når bygdedyret biter

«Trost i taklampa» spisser Prøysens samfunnskritikk.

TEATER: Husmannsdattera Gunvor Smikkstugun (Charlotte Frogner), barnehjemsgutten Arne Barnehjemmet (Eivin Nilsen Salthe) og dikteren Lundjordet (Hallvard Holmen) er alle sammen mennesker som skyndte seg å reise fra bygda så snart de hadde sjansen - og som returnerer, i håp om en slags revansj. 

Gunvors behov for den er størst og sårest, og hun er den som skal bli kraftigst skuffet. Charlotte Frogner spiller henne med en følsomhet som er så påtrengende at avvisningen blir uunngåelig.

Selvbevisst

Den selvbevissthet som vokser ut av alltid å se seg selv med andres blikk, og å finne seg ikke god nok, er et hovedtema for teaterforestillingen. Men «Trost i taklampa» handler ikke bare om selvbevissthet, det er også selvbevisst teater, teater som forteller oftere enn det viser, som gjør oppmerksom på sine virkemidler i det samme de brukes. Forholdsvis ofte omtaler personene seg selv i tredjeperson, et tekstlig grep som understreker deres visshet om at de alltid blir sett, vurdert og bedømt av menneskene rundt seg.

Det kunne vært fristende å si at dette er Alf Prøysen lest gjennom Aksel Sandemose eller Tor Jonsson. Det ville vært både reduktivt og en feilslutning; i «Trost i taklampa» er Prøysen syrlig og sarkastisk i sitt angrep på små samfunns og små menneskers smålighet. Men der romanen viser en viss tilgivende forståelse for sitt persongalleri, er teaterversjonen noe mer uforsonlig, skarpere og mer utvetydig i sin kritikk av jantelov, sladder og smålåtent snobberi. Personene utleveres i tur og orden.

Selvhøytidelighet

Selvhøytideligheten tar mange former. Den forekommer forkledd som beskjedenhet, fortreffelig formidlet av Marianne Krogh som Krestine. Hennes megetsigende øyearbeid fortjener å framheves. Den kommer kledd som velment nedlatenhet, tydeliggjort gjennom lærer Brekkestøl (Joachim Rafaelsen) og redaktør Gregersen (Sigve Bøe), og gjennom bibliotekar og storbondedatter Ingebjørg (Marte G. Christensen), de ganger hun møter noen hun kan komme unna med det mot. Den er åpenbar som hyklersk romantisering, gjennom dikteren, og som ikke en gang skjulte flir i de besøkende studenter. Den er også en motivasjon for Gunvor, som ikke kan godta seg selv før hun blir godtatt, ja, helst både likt og begjært og misunt, av de mennesker som før har avvist henne.

Oppsetningen lar Hjalmar (Sigurd Myhre) være den som angriper Gunvor på bygdefesten i sluttscenene. Det gjør henne til et utvalgt, ikke et tilfeldig offer, enda en gang straffet for å tro at hun skal kunne bli noe annet enn det hun en gang har vært.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. mars 2014.

Mars 2014: Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...

«Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...». Chat Noir/Thalia Teater/Pullman. Av og med: Ingar Helge Gimle, med støtte fra Petter Næss. Regi: Petter Næss.

Raust, sårt og solid.

Rotløs voksen

Ingar Helge Gimle har historiefortellerens evne til å trekke publikum inn og å vriste ut av dem den reaksjon han vil ha.

TEATER: Å påstå at formen er motivasjonsforedragets ville vært usant. «Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...» ligger nærmere bekjennelsen, skriftemålet.

Ingar Helge Gimle gir sin indre kritiker fritt spillerom. Han utleverer store og små dumheter, store og små nederlag, utilstrekkelighet og usikkerhet.

Aksept

Han framstiller seg som ubehjelpelig. Et menneske som ikke rekker å finne seg selv før han har rotet seg bort igjen. Han manipulerer sitt publikums medynksmuskler, i nesten provoserende stor grad. Og likevel kan «Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...» sees som langt mer motiverende enn de fleste motivasjonsmotiverte monologer. Ikke bare fordi den er full av lattervekkende formuleringer, treffende observasjoner og presise personkarakteristikker. Men fordi den framføres med slik varme og aksept. Det krever en helt egen form for raushet å se seg selv med alle sine mangler, og å akseptere det man ser. «Hei...» kan meget vel oppfattes som en oppfordring til oss tilhørere om å finne fram til akkurat den rausheten i oss selv.

Sannhetsgehalten? Den er underordnet. Om Ingar Helge Gimle forteller sannheter, eller om han utbroderer, overdriver eller regelrett dikter framstår som helt uvesentlig. Han har uansett evnen til å engasjere sitt publikum i det han forteller om. Om den «Ingar Helge» han viser oss er den samme Ingar Helge som han selv og hans nærmeste kjenner igjen gjør ikke forestillingen mer eller mindre relevant for de mennesker den er relevant for.

Fellesskap

Ordene er ujålete og direkte. «Hva skjedde underveis, liksom?» «Jeg må gjøre ett eller annet med livet mitt.» Tenkningen som ligger bak dem og i dem, selvgranskende, ofte sår tenkning, blir ikke ukomplisert eller naiv av den grunn. Overgangene mellom de ubetenksomme, spontane og dårlige valgene, og angerens selvbebreidelse er kjappe og gjenkjennelige.

Ingar Helge Gimle viser seg bevisst den trygghet som ligger i roller og masker. Skuespillerens roller og masker bruker han i formidlingen, han drar nytte av imitasjonsevnene, når han illustrerer anekdoter, han anvender nyansene i stemmen, når han vil at vi skal forstå hvor historiene vil ende før han har kommet til det punktet i historien at de faktisk ender, han posisjonerer blikket som markør for nærvær, i signalisering av engasjement eller skuffelse. Privatpersonens roller og masker kaster han tilsynelatende fra seg. Alt er naturligvis kalkulert, nøye planlagt av Gimle selv og av Petter Næss, men det virker oppriktig, utleverende inntil det pinefulle. I tematikken finnes jo så mye sårhet. 

I det ligger også renselsen. For sårheten, om ikke årsakene til den, er allmenn, og i det allmenne finnes et fellesskap. Dette fellesskapet er «Hei...» en vei til.

Sluttordene faller brått. De er på en og samme tid overraskende og den eneste naturlige konklusjonen.

Premieren var på Chat Noir 27. mars 2014.

Mars 2014: Spelemann på taket

«Spelemann på taket». Det Norske Teatret. Av: Joseph Stein (manus), Sheldon Harnick (sangtekster) og Jerry Boch (musikk) etter Sholom Aleichem, oversatt av Hartvig Kiran. Med: Pål Christian Eggen, Heidi Ruud Ellingsen, Herborg Kråkevik, Svein Roger Karlsen m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Koreografi: Belinda Braza. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.

Storslått historisk saga.

TERNING: FEM

Holder taket

«Spelemann på taket» griper fremdeles.

MUSIKAL: Det Norske Teatrets oppsetning forener det tidløse, det moderne og det klassiske, og viser at det historiske familiedramaet fortsatt fortjener klassikerstatus.

Balanse

I sitt portrett av Tevje, melkemann og hverdagsfilosof, balanserer Pål Christian Eggen mellom uttrykk av pågangsmot og tretthet, pragmatisme og omsorg. Hans Tevje er ikke bare en representant for enkeltmennesket i klemme mellom tradisjon og framtidsvyer, men en synliggjøring av forskjellen mellom det å reflektere over livets vanskeligheter og å akseptere dem.

Som den virkelighet Tevje lever i, har Erik Ulfsby valgt et scenisk uttrykk med røtter i tradisjonen. Som Tevjes virkelighet har også det flere både moderne og framoverpekende trekk enn det som er synlig ved start. Hvilken plass individet har i tradisjonen - den religiøse og den politiske - og hvilken betydning tilhørighet har for samfunnet, familien og samlivet, er hovedtemaer, løftet og tydeliggjort av et samspilt ensemble i god balanse mellom alvor og komikk.

Fleksibel

Nora Furuholmens scenografi framstår som tilpasningsdyktig. Spinkle, Chagall-inspirerte bygningsstrukturer og gjerdebiter flyttes rundt, i kontinuerlig forandring, på en og samme tid åpne og lukkede elementer i et miljø som både er åpent og lukket.

Lysdesignen, av Ola Bråten, spiller en aktiv rolle i det å lede publikumsoppmerksomheten mellom situasjoner, og Belinda Brazas dansescener har en historiefortellende funksjon, i sine skiftende skildringer av landsbysamfunnets mennesker og møtene mellom dem.

Orkesterets musikere er kledd som landsbyboere, og beveger seg blant skuespillerne, mens den muntermelankolske klezmermusikken, med slektskap også til russisk folkemusikk, understreker motsetningene i samfunnet, og i enkeltmenneskene som lever i det. Spelemannen Bjørn Kåre Oddes følsomme spill er fullt av innlevelse, og gir toner til de følelser rollegalleriet rundt ham mangler ord for.

Sterke bilder

På bakveggen, som blir brukt som bildeskjerm, vises et bilde av storbyen (Kiev), som før pause virker langt borte. Etter pause er byen, i likhet med staten, verden og politikken, kommet det lille landsbysamfunnet Anatevka nærmere. Mot slutten av forestillingen skal dette bildet krype nærmere, så enda nærmere, og enda nærmere, inntil alt frirom rundt landsbyen er utslettet, og innbyggerne befinner seg i skyggen av tårnene, i storbyens ghetto - eller i et forvarsel om at det er der de snart kommer til å leve.

Sluttbildet er ett av natt og tåke. Det fungerer som enda et forvarsel og enda en påminnelse om historiens lange linjer. Det kan også sees som et diskret minnesmerke over mennesker som ble, og mennesker som fortsatt blir, jaget på flukt og frarøvet makten over egne skjebner.

Premieren var på Det Norske Teatret 26. mars 2014.

Mars 2014: Det året det var så bratt

FAKTA: «Det året det var så bratt». Teater Innlandet, Hamar Kulturhus. Av: Trond Lie, med utgangpunkt i sanger av Øystein Sunde. Med: Tom Styve, Ida Holten Worsøe, Tiril Heide-Steen, Stig-Werner Moe og Knut Erik Engemoen. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvar: Tom Steinar Lund.

Kosekollasj fra hverdagsveven.

TERNING: FIRE

Til Sundes pris

For den som vil ha lett og livlig underholdning, er det bare å komme her.

MUSIKAL: Øystein Sunde er den siste gitarkamerat til å få sin egen jukeboksmusikal. «Det året det var så bratt» er trivselsteater uten motbakker eller motstand.

Løselig

De ulike innslagene er løst forbundet. Ett miljø vender vi stadig tilbake til, ett der Ida Holten Worsøe og Stig-Werner Moe framstiller herr og fru i campingvogn, med Tiril Heide-Steen og Knut Erik Engemoen som datter og sønn og Tom Styve som nabo, sistnevnte med base i førerhuset til en trailer fra Frydenlund. De bor i et bygdesamfunn, muligens ett som oppsto da en danske med campingvogn punkterte på ei smal lita bru et sted mellom Låtefoss og Seljestad. Akkurat det er ikke viktig. 

Hvilken tilknytning de samme skuespillernes øvrige rollefigurer har til det samme samfunnet, om noen, har heller ingen betydning, for det ligger ingen sammenbindende historie i «Det året det var så bratt», ingen synlig felles filosofi, ingen budskap eller linjer som peker utover enkeltsituasjonene.

Kollasj

I stedet har Trond Lie skapt en kollasj viet hverdagens gleder og irritasjoner, hverdagens paradokser og absurditeter, hverdagens vaner og avvik. 

Bevisstheten om at «hverdagsmennesker» er så mangt ligger under, men skikkelsene er ikke skapt som fullverdige personer, de er knapt karikaturer, og heller ikke typer, men snarere omriss til typer, situasjonsbetingede, ofte snurrige skisser, som statister snarere enn personlighetsstyrte individer. Ofte er det kostymer og parykker som karakteriserer dem, i kombinasjon med kroppsspråk nær lokalrevyens. 

Dypt kan man ikke si at det er, men det viser det heller ingen ambisjoner om å være.

Musikalsk bredde

Noen av innslagene fremhever ordsmeden Sunde, andre låtsnekkeren. Stor variasjon i de musikalske arrangementene, samt enkelte rent musikalske, ikke-verbale mellomspill, understreker at melodimakeren er nesten like allsidig som ordkunstneren. Bossanovaen danner fundamentet, men Tom Steinar Lund og hans orkester (Lund selv, Birger Mistereggen, Sveinung Hovensjø og Joachim Svendsen) trekker den av og til i retning av saktejazz, av og til retning rockabilly, av og til retning rapp. Det eksperimenteres med temposkifter, og ofte dveles det langt mer ved de tekstlige formuleringene enn det som er vanlig når Sunde selv framfører sine sanger. Slik ledes også oppmerksomheten til ordspillene, de verbale blinkskuddene, de episodiske, nær novelleaktige, øyeblikksskildringene. 

Ambisjonene er kanskje ikke så høye, men de innfris, og det trengs ikke mer før de stenger.

Premieren var i Hamar Kulturhus 20. mars 2014.

Februar 2014: Ylvis i Spektrum

«Ylvis i Spektrum». Oslo Spektrum/Stageway. Av og med: Ylvis, det vil si Bård og Vegard Ylvisåker. Bisarr popkulturell bonanza. TERNING: FEM

Digresjonenes triumf

Ylvis har gjort surrealistisk sjangerblanding til folkeeie - og kan trygt feire med storslagent show.

SHOW: Tenk på en rockekonsertklisjé, hvilken som helst rockekonsertklisjé, og jeg tør nesten love deg at den er der. Fra starten - der brødrene senkes ned fra taket i solbriller og bevingede metallic-jakker som får dem til å se ut som en slags genmutert blanding av husfluer og Michael Jackson - til avslutningen, «The Fox», som stor finale med laserlysshow, maskerte dansere og fuskepelskåper, er «Ylvis i Spektrum» en oppvisning i ekstravagant artisteri og hemningsløs underholdning.

Påkostet

I presentasjonen av brødrene Bård og Vegard Ylvisåkers største hits er det ikke spart på noe. Her er dansere, heiagjengledere, korister, flere ulike kor, ett av dem med kjendiser, sjumannsband og til og med ei dame som gjør rytmisk sportsgymnastikk. Her er fyrverkeri og pyroteknikk, røykshow, stadige kostyme- og rekvisittskifter, grafikk og videoanimasjon, samt strømmede sangtekster som fungerer dels som karaokeoppfordring, dels som verktøy for å sikre at publikum får med seg de tekstlige poengene. Og ennå kunne langt, langt mer ha vært nevnt. Det hele er presentert mer enn corny nok til at det ikke blir pretensiøst. «Ylvis i Spektrum» er snarere en parodi på selvhøytidelighet og pretensjoner, som en oppfordring til å le av de artister som fulle av seg selv framfører tekster sammensatt av selvfølgeligheter - og av de navlenære i-landsproblemer som til enhver tid måtte plage oss i publikum. Den typiske Ylvis-blandingen av inderlig seriøs framføringsstil, sjangerblandet melodi bygd opp av ulike velkjente populærmusikalske grep og tøysete tekst sørger for det.

Suksessparade

Sjangeren er komikonsertens, og referansene er like gjerne musikalske som fysiske eller verbale. De musikalske arrangementene er forstørret for å passe Spektrum-dimensjonene og et liveband på sju, pluss fire backup-syngende korister, i tillegg til Ylvis-brødrene selv og deres utvalgte gjesteartister, men Youtube-favorittene fra TV-showet er med: «Pressure», «Jeg heter Finn», «Work It», Calle Hellevang-Larsens «Air Horn Classics», «Massachusetts», «The Cabin», «Someone Like Me», «Janym», «Sammen finner vi frem», «Stonehenge», «Egeland» og altså, til slutt, «The Fox». Innrammingene er ofte nye, for eksempel når Averøyas skiltmangel dokumenteres gjennom gravalvorlig Brennpunkt-harselas før sangen «Sammen finner vi frem» starter, men ofte er det egne musikkvideoer det vises til også i de sceniske løsningene, og lite er helt og holdent nyskrevet. Interiørtrender-møter-heavy metal-innslaget «Shabby Chic» var nytt for undertegnede - og jeg tror også for resten av publikum - det samme var en (ikke veldig nyskapende) Wham-hyllest med Magnus Devold som gjesteartist på althorn, samt en anatomisk orientert elektro/synthpop-framføring kalt «Tissemannen», sannsynligvis med opprinnelse i brødrenes skoledager.

Gjester

Gladvold er her også. Korguttnummeret fra sceneshowet «Ylvis 4» er inkludert i en tilstrekkelig brutal utgave til at skolegutten noen seter fra meg, anslagsvis åtte år, får behov for å se vekk så lenge som det varer, og Nationaltheatrets Kjersti Botn Sandal får demonstrert noen av sine scenekampferdigheter, i sin gjesteopptreden i «Someone Like Me», blandingen av musikalmyk kjærlighetsballade (á la noe Claude-Michel Schönberg kunne ha skrevet) og dubstep (veldig langt fra miserabelt). Samarbeidspartnerne Calle Hellevang-Larsen og Magnus Devold er som allerede nevnt blant gjestene. Gjest er også lillebror Bjarte Ylvisåker, som stiger opp fra scenegulvet og avleverer et solonummer, syngende på tekstlinjer som «I was never asked to join them» og «I will never be a star», og Einar Lunde, Åge Sten Nilsen, Gaute Grøtta Grav og Hanne Sørvaag (alle på «Sammen», med flere). Noen av oss savnet Bernhard Ramstad («Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff»), og vi kunne nok også ha ønsket oss noe mer nyskrevet materiale - men det Ylvis ga oss, var mer enn tilstrekkelig til å skape feststemning i et fullsatt Spektrum.

Showet fant sted 28.02.2014.