September 2015: Jeg heter Bente

«Jeg heter Bente». Rogaland Teater. Av Rikke Wölck, oversatt av Svein Harry Schöttker Hauge. Med: Mette Arnstad, Marianne Holter, Gretelill Tangen og Ragnhild Hiorthøy. Regi: Svein Harry Schöttker Hauge.

Varmt og nært.

TERNING: FIRE

Varmt om vennskap

På Rogaland Teater er «Jeg heter Bente» blitt nært teater om nære vennskap.

TEATER: Bente (Mette Arnstad) har Alzheimers. Venninnene Vera (Ragnhild Hiorthøy), Hanne (Gretelill Tangen) og Marie (Marianne Holter) blir hennes nærmeste pårørende.

Når Svein Harry Schöttker Hauge regisserer «Jeg heter Bente» er det med mye varme. Følelsene ligger nær overflaten i alle rolletolkningene. Kvinnefellesskapet framstår som tett og trygt, og det blir lett å tro at det kan tåle sykdom, omsorgsansvar, små og store svik, sårede følelser og svære personlighetsforskjeller.

Motsetninger

Samme stykke vises også på Det Norske Teatret under nynorsk tittel «Eg heiter Bente». Stavanger-versjonen spilles mer emosjonelt uttalt enn Oslo-utgaven. Replikker lades med følelse, kroppsspråk med temperament.

Hovedproblemet er det samme i begge versjoner, og det er tekstlig: Motsetningene mellom Bentes venninner virker ofte noe skjematiske, som om forfatteren Wölck har tildelt dem personlighetstrekk og livssituasjoner mest for å illustrere ulike livsvalg. Men så presenteres da også venninnene primært gjennom sine forhold til Bente. De liv de lever utenom får vi høre om, men i liten grad se.

Uttrykksfullt

Bente selv vises også alene, uten vennene. Den fortvilelsen og den ensomheten Mette Arnstad formidler da, gir ekstra vekt til tryggheten i fellesskapet. Arnstads uttrykksfulle ansikt formidler tydelig nyansene i Bentes følelsesmessige ståsteder, hennes humør og tilstand, også når hun når det stadiet der ordene svikter.

Samtidig som vennskapets begrensninger formidles - misforståelsene, konfliktene, den byrden det er å måtte ta ansvar for et menneske en tidligere har hatt et likeverdig forhold til - gjøres det også klart at venninnene, på ulike måter, henter styrke i sine forhold til Bente. Det er ikke slik at de bare gir og at hun bare tar imot.

 «Jeg heter Bente» viser hvor mye trøst og glede som kan finnes i de nære ting og de nære fellesskap.

Premieren var på Rogaland Teater 5. september 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 8. september.