«Elva som deler byen». Det Norske Teatret. Av: Oskar
Braaten, satt sammen av Harry Guttormsen, Mari Moen og ensemblet. Med: Kaia
Varjord, Kadir Talabani, Øyvin Berven, Unn Vibeke Hol. Regi: Harry Guttormsen.
Forskjells-Oslo presentert som fortids-Oslo.
TERNING: FIRE
Fattig-teater
Det Norske Teatrets «Elva som deler byen» sier veldig mye mer
om Oslo før enn Oslo nå.
TEATER: Det handler om den klassedelte byen, mest om den
fattige delen. Aller mest handler det om Oslo øst, slik det var den gang Oskar
Braaten levde og skrev. Om bygårdsliv, familieliv, arbeidsliv, sykeomsorg,
alkoholisme og slit.
Litt, men bare litt, handler det også om hjemløshet i dagens
Oslo.
Staffasjefritt
Uttrykket er sparsomt, med tekstens og skuespillerens egne uttrykk
som viktigste virkemidler, uten støtte i scenografi, kostymer eller tekniske
effekter.
I «Elva som deler byen» ligger formen nær fortellerteatret,
episodisk inndelt i mange og korte hverdagsbeskrivelser fra klasseskillenes
Oslo.
Skuespillerne - Øyvin Berven, Unn Vibeke Hol, Kadir Talabani
og Kaia Varjord - gjenforteller tekst og illustrerer den gjennom fysiske framstillinger
av ulike mennesker i ulike settinger. Rollene er personfragmenter mer enn de er
representasjoner. De uttrykker situasjonsbetingede følelser og reaksjoner. Hver
av skuespillerne viser stor fleksibilitet.
Her er ingen egentlig scenografi. Enkle pinnestoler brukes
til å avgrense områder. Rekvisitter antydes gjennom fingerbevegelser. På
bakveggen vises fotografier, ved bruk av overhead-projeksjon, som styres av
skuespillerne selv. Stort sett er det snakk om historiske fotografier, med
unntak av en sekvens mot slutten, der tiggerhånden som holder plastkoppen er en
hånd som nok kan sees i en oslogate i dag.
Nåtidsrelevans
I en enkelt annen, tidligere sekvens, også den om
hjemløshet, om mennesker som bryter seg inn i en hytte for å ha et sted å sove,
er bakveggen uten bilder. Mannen som her spilles av Talabani har moderne
høretelefoner, forestillingens eneste håndgripelige rekvisitt, og en markør som
knytter denne scenen mot nåtiden.
Talabani er også den som åpner forestillingen. I en
faktatett innledning - den eneste av forestillingens tekstinnslag som ikke er
skrevet av Braaten - opptrer han som seg selv eller en versjon av seg selv, med
noen få betraktninger fra egen østkantoppvekst, og med statistiske opplysninger
om østkant-vestkant-forskjeller i vår tids Oslo.
I de øvrige scenene er teksten såpass tydelig forankret i fortiden
at den ikke lar seg overføre til dagens realiteter. En kan si at tekstutvalget dermed
synliggjør forskjellene mellom fattigdommen slik den artet seg i Braatens tid,
og slik den er i vår, mens likhetene mellom da og nå er lite vektlagt.
Det spørs om ikke «Elva som deler byen» kunne oppnådd mer av
en nåtidsrelevans om flere av de valgte tekststubbene hadde hatt et mer tidløst
preg eller om flere av sekvensene var knyttet opp mot 2015-virkeligheten.
Premieren var på Det Norske Teatret 26. september 2015.
No comments:
Post a Comment