September 2015: Klassen vår

«Klassen vår». Nationaltheatret. Av Tadeusz Słobodzianek, oversatt av Agnes Banach. Med: Erik Hivju, Sigurd Myhre, Ingjerd Egeberg, Emil Johnsen, Per Egil Aske, Øystein Røger, Kai Remlov, Marika Enstad, Hanne Skille Reitan, Jan Gunnar Røise. Regi: Oskaras Koršunovas.

Nøkternt og nådeløst.

TERNING: SEKS

Årets viktigste

Rystende nøkternt avdekker «Klassen vår» menneskets umenneskelighet.

TEATER: «Det er ubeskrivelig det som har skjedd», sier Zygmunt (Kai Remlov) på ett tidspunkt i «Klassen vår». Det er korrekt og det er ikke korrekt. Forestillingen er nettopp beskrivende, en kjølig gjengivelse av det som skjedde før, under, etter og lenge etter et folkemord.

I juli 1941 ble flere hundre mennesker innestengt i en låve i småbyen Jedwabne, Polen. Deres naboer, noens klassekamerater, tente på. Noen ble kvalt, noen trampet i hjel, noen brent til døde. Etterpå var der knapt jøder igjen i byen.

Barnaktig brutalt

Tadeusz Słobodzianeks tekst begynner i klasserommet, seksten år tidligere. Skolebarna, jødiske og katolske, oppgir navnene sine. De forteller om framtidsdrømmer og planer. De synger sanger. De leker, erter og slåss. Denne klassen, et utsnitt av samfunnet, blir det konsentrat vi skal se massakren igjennom. Gjennom nøkkelhendelser over mange år følger vi dem. Dels spilles situasjoner ut, dels gjenfortelles de, som i vitnemål og bekjennelser. Hva ble gjort. Hvem gjorde det. Hvordan gjorde de det. Hva skjedde etterpå.

I sine formuleringer viser Słobodzianek fram barnet i den voksne. Ordene som er valgt er barnaktig direkte, nær banale. Skrekkhendelser beskrives i primitivt enkle setninger, en fortellerstil som kunne ha tilhørt skoleoppgaven. Tørt, usentimentalt, kaldt. Metaforer er begrenset til barnerim og sanger. Når følelser og reaksjoner en sjelden gang omtales, er det i generelle vendinger. «Det var grusomt», sies det. «Det er ubeskrivelig». «Det verste var…»

Barnet i den voksne

I sin personinstruksjon fortsetter Koršunovas framstillingen av barnet i den voksne. Alle de voksne rollefigurene bærer i seg omrissene av de barn de var, i kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Det barnlige typegjør, gir skikkelsene preg av noe allment. Hver av dem blir hvermansen. Samtidig åpner de gjentatte påminnelsene om barndommen tankene om alt som kunne vært annerledes, om mulighetene som fantes før valgene var tatt.

Volden er konkret. Hardest er angrepene mot tøydukker. Menneskeskuespillerne utsettes for stilisert vold. Lyden av slag følger bevegelsene.

Gintaras Makarevicius' scenografi er dels klasserom, dels krigstribunal, holdt i grått. Også kostymene (Katja Ebbel Fredriksen) går i grå- og blåtoner. Igjen er inntrykket kaldt, kjølig, nøkternt. Videoprojeksjoner i svart og hvitt gir historisk-dokumentarisk bakgrunn til noen av scenene: Marsjerende soldater. Opptøyer. Sjeldne fargeinnslag blir symbolske avvik: De røde tørklærne som signaliserer blod. Video-ilden som fortærer den stengte låven. Den rosa jakken fra USA, en demonstrasjon av forsøket på et nytt liv langt borte.

«Klassen vår» viser en virkelighet i grått. Den er stilisert, men utvilsomt virkelig. Tilskuerens visshet om at dette faktisk skjedde, og at dette faktisk skjer, er med på å gjøre det så rystende som det er.

Premieren var på Nationaltheatret 5. september 2015.