September 2015: Fravær

«Fravær». Oslo Nye Teater/Trikkestallen. Av: Peter M. Floyd, oversatt av Cecilie Enersen. Med: Marit Østbye, Morten Røhrt, Helle Haugen, Ine Marie Wilmann, Trine Wenberg Svensen og Johannes Joner. Regi: Birgitte Victoria Svendsen.

Empatisk nærvær.

TERNING: FEM

Fornuft og følelse

«Fravær» er teater av det slag som bygger forståelse, i hoder og i hjerter.

TEATER: Helen er dement. Hun fornekter det først, men raskt blir det for tydelig til å kunne nektes. Eller, raskt? Tidsforståelsen er flytende i «Fravær», for tilskuer og hovedperson. Men regissør Birgitte Victoria Svendsen, hennes lysdesigner (Anders Busch) og hennes skuespillere hjelper publikum mer enn dramatiker Peter M. Floyd hjelper Helen. På Trikkestallen markeres tidssprang gjennom små endringer i lys og personposisjoneringer.

Delaktig

«Fravær» lar tilskueren følge forløpet fra Helens ståsted. Publikum trenger ikke bli fortalt at hun ikke forstår hva menneskene rundt henne sier, når ordene de bruker er andre enn dem som ville gitt mening. Cecilie Enersens oversettelse framstår som særlig intelligent og dessuten leken i dette, med en blanding av ord som ligner nok på de «egentlige» til at en kan forstå hva de erstatter (som «perlemor» for «bestemor») og ord der meningen er lenger unna (som i telefonnummeret «trettito blom null fem stiv heks»). På samme måte gjøres tilskueren delaktig i Helens glemsel og forvekslinger. Slikt hun har visst og glemt avsløres for oss som nytt. Mennesker hun kjenner som andre enn de er, kan vi se spilles av de samme skuespillerne som spilte de andre.

Følelsesvarmt

Samtidig får publikum, naturligvis, se Helen utenfra. Marit Østbye demonstrerer hvordan hun forandres av sykdommen, på en og samme tid stadig eldre og forynget. Hennes kroppsbruk er gjennomført og detaljrik. Ingen kroppsdel er glemt.

Der finnes øyeblikk i «Fravær» som i en dårligere iscenesettelse, svakere spilt, kunne virket oppkonstruert sentimentale. Her framstår de som følelsesvarmt kloke, med genuin innsikt og empati. Stykkets sentrale forhold er mellom Helen og datteren Barb(ara), spilt av Helle Haugen. Motsetninger og likheter mellom mor og datter er velbalanserte. Tilskueren blir fortalt om Helens viljestyrke og strenghet. Glimtvis ser vi dette i Østbyes spill. Vel så ofte speiles det i Haugens.

Premieren var på Oslo Nye Teater, Trikkestallen, 24. september 2015.