Januar 2017: I is another. Rimbaud i Afrika

«I is another. Rimbaud i Afrika». Grusomhetens Teater. Av: Lars Øyno. Med: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj. Regi: Lars Øyno.

KOMMENTAR: Kunstnerisk detaljrikdom om livet etter kunsten.

TERNING: FIRE

Etter oppbruddet

Kunstnerisk refleksjon om å velge vekk kunsten for utferdstrangen.

                                                                                                 

TEATER: Kunsten og kommersialiteten er ett av de evige motsetningspar. I Arthur Rimbauds liv var denne motsetningen svært konkret. Han var dikteren som forlot poesien og ble handelsmann. En forvandling. «I is another. Rimbaud i Afrika» knytter seg til livet etter forvandlingen.

Tittelen er dels et sitat. «Je est un autre», skrev Rimbaud en gang i et brev. Som i engelskoversettelsen «I is» er jeg-et fremmedgjort, en grammatisk utenforstående, med verbet bøyd i tredjeperson. Ikke «I am», altså, «je suis», men «je est», «I is». Der ligger et nokså kraftig hint om forestillingens underliggende tema i dette tittelvalget: Hovedpersonen er allerede blitt en annen.

Vil vekke instinktet

Han, eller de, det er litt vanskelig å si om der bare er en Rimbaud i «I is another», befinner seg altså i Afrika, i Etiopia og Somalia. Fra start framstår utøverne med brunsminkede ansikter, armer, hender eller føtter. Ikke på blackface-måten, ikke med den hensikt å gjøre hudfarge komisk, fargetonen er nærmere jordens farge, og utøverne gjør ikke noe vesen av den, men den står likevel fjernt nok fra deres egne hudtoner til at tanken tenkes, og at den neste, tilhørende tanken følger på: Kunne de ikke finne skuespillere som var naturlig mørke i huden?

Men så er ikke «I is…» realistisk ment, heller. Som Grusomhetens Teaters uttrykk krever er den en symbolsk ladet, assosiasjonsrik og ofte dvelende forstørrelse av gester og bevegelsesmønstre. Teaterformen henvender seg til det instinktive i tilskueren, den individuelle, umiddelbare, ikke nødvendigvis verbalt formulerte reaksjonen. Uttrykket - om det er aldri så detaljert, innøvd, koreografert og synkronisert - har et instinktivt preg, det også, en form for saktegående, konsentrert bevegelsesmangfold.

Rituelt

Hverdagshandlinger, som å dyrke og høste jorden, eller å skrive og lese brev, er gjort ritualistiske, seremonielle. Også det musikalske (Lars Tore Pedersen) har et seremonielt preg, ikke sjelden med gjenkjennelige elementer fra natur og tradisjonsmusikk trukket ut i sakte, mer fremmedgjort tempo.

De åtte skuespillerne kler seg stadig om, de bytter mellom europeiske dresser og løsere, lysere tropiske plagg, og i kostymene, samt i det som er av rekvisitter, minnes vi om at dette er kolonitiden, der det å være kolonist og det å være eventyrer var mer eller mindre det samme. Forestillingens første sekvens er viet afrikaneren, som arbeider med jorden, den neste europeeren, som arbeider med papirer og tall, men etter hvert går innflytelsene fra de to kontinentene over i hverandre. Undertegnede får følelsen av at det å være underveis, i bevegelse, er viktigere enn hvor reisen går.

Tekst framføres dels på engelsk, dels på fransk, dels på norsk. I det meste av forestillingen er der begrenset med tekst, men en scene mot slutten er tekstlig tettpakket. Skuespillerne leser utdrag fra (engelskspråklige versjoner av) Rimbauds forretningsbrev med den samme deklamatoriske holdningen som om de var prosadikt, med stemmene anstrengt presset, kunstiggjort. Dette er den delen av «I is another» der båndene til Rimbauds poetliv går tydeligst fram.

Premieren var på Grusomhetens Teater 26. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 31. januar.