Januar 2017: Evig søndag

«Evig søndag». Trøndelag Teater. Av: Linnéa Myhre, bearbeidet av Trine Wiggen. Med: Lina Hindrum og Øyvind Brandtzæg. Regi: Trine Wiggen.

KOMMENTAR: Portrett av bloggeren som ung kvinne.

TERNING: FIRE

Troverdig nærbilde av en tankesykdom

De sykelige tvangstankene er plassert på utstilling i «Evig søndag».

TEATER: Det er i den tid hun går omkring og sulter seg i den by som ikke lenger heter Kristiania. «Evig søndag» beskriver ett år i en anorektikers liv. Ett år med mange gjentagelser, indre og ytre rutiner. Ett år med selvopptatt selvdestruksjon og tvangstanker om mat. Det er en beretning som er til å tro på.

Ensidig erfaring

Formen er fortellende, en monolog, oppbrutt av korte, svært korte, innstikk av samspill: Linnéa (Lina Hindrum) i samtale med psykiateren, med sin mor, med kolleger, med butikkpersonale og flere kommentarfeltstemmer (alle biroller spilt av Øyvind Brandtzæg). Samtalene er overfladiske, menneskelig kontakt redigert ned til et minimum. Forfatteren gjorde det også slik i boka. I teatret - der vi er vant til flerstemte menneskemøter - gjør denne knappheten det tydelig hvordan jeg-et skjermer seg fra kontakt som kan forandre henne. Dette understrekes av måten Hindrum opptrer med aggresjon når hun utfordres. Scenen, firkantet, i sentrum av rommet, omgitt av stoler og av fire trådforheng, er nesten bar, kun med to stoler og et videokamera. På trådforhengene vises videobilder, bare tidvis synkronisert med bevegelsene på scenen. Selvbildene stemmer ikke overens, og alle sanger har melankolsk klang av country. Ingrid Tønder står for scenografien (og kostymeutvalg), Siril Gaare for lyddesign og komposisjon.

Linnéa Myhre har kalt «Evig søndag» en roman, og med det gitt seg selv tillatelse til ikke å holde seg strengt til virkeligheten. Den nære tonen gir likevel inntrykk av egenopplevd erfaring, reell innsikt i sykdomshverdagen. Tilpasningene for teater - gjort av regissør Trine Wiggen med Elisabeth Egseth Hansen som dramaturg - har ivaretatt de mest talende detaljene.

Mål uten mening

I sin bok «Uro» forklarer Finn Skårderud - virkelighetens psykiater Finn - anoreksi med et behov for kontroll. «Eksistensen er brutt ned til håndterbare enheter som kg, hg og kcal. Det er en forenkling, men også en fattiggjøring. Det er en anstrengelse for å vinne kontroll over eget liv», skriver han. Den som lytter til jeg-personen i «Evig søndag» vil også høre et savn etter mening. Ingenting interesserer henne. Tvangstankene gir naturligvis ikke mening, de heller, men de forsyner henne med et mål, i det minste en målestokk. Når livet måles i kalorier, fører sultens selvdisiplin med seg en illusjon av mestring. For den utenforstående kan det virke banalt. For henne er det basalt, for det er det hun har redusert sitt liv til. Ikke at hun sier det slik. «Jeg tenker på hvor lei jeg er av meg selv», sier hun, i stedet.

«Evig søndag» er beskrivende, den er ikke analytisk. Dette er forestillingens styrke, men også dens problem. Den er et nærbilde, og den er nærsynt.

Premieren var på Trøndelag Teater 21. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 23. januar.