Januar 2017: Det er Ales

«Det er Ales». Det Norske Teatret. Av: Jon Fosse, dramatisert av Maria Sand. Med: Maria Sand, Elisabeth Sand, Oddgeir Thune. Regi: Gianluca Iumiento.

KOMMENTAR: En skildring av det fastlåste.

TERNING: FEM

Indre savn i ytre form

Kunstgrep bremser «Det er Ales». Det er nødvendig.

TEATER: En dag i november 1979 forsvant Asle på fjorden. Fremdeles har ikke kona hans, Signe, klart å forsone seg med det. Hun husker og gjenopplever, mens hun tenker på tidligere generasjoners drukningsulykker samme sted.

Det avgjørende minnet

Dette er historien, i «Det er Ales». Det er den gamle Signes historie, men hun framstår nærmest, i forestilling som i bok, som en bifigur. Det er den unge Signe og Asle, slik han var da han forsvant, som er de aktivt handlende. Skjønt, aktiv og aktiv, handlende og handlende. Det skjer ikke mye mellom dem heller, men det som skjer, definerer resten av hennes liv.

Spørsmålet boka aldri åpent stiller, men som likevel ligger under all Signes tenking, er om Asle druknet med vilje. Teaterforestillingen spør ikke åpent, den heller, men den antyder et svar. Oddgeir Thune lar Asle framstå nedstemt, motløs. Kanskje føler han seg fanget av konas avhengighet av ham. Det er bare de to, og en liten båt, ikke mye å gjøre, ikke mye å snakke om.

Elisabeth og Maria Sand - mor og datter i det virkelige liv, med en fysisk likhet så markant at de vel kunne vært en eldre og en yngre versjon av den samme menneskekroppen - spiller Signe nå og Signe da, med uttrykk som er overlappende nok til at likheten mellom dem forsterkes.

Kunstgrep

Der står fire neonskilt på scenen i «Det er Ales». De viser ordene «heime», «himmelen», «fjorden» og «fjellet». Forestillingen åpner med at en naken Thune går rundt i sceneområdet og slår dem på. Utilgjort, som en mann som nettopp har våknet hjemme hos seg selv. Han setter seg, og Elisabeth Sand, den eldre Signe, entrer spilleområdet, bærende på et dukkehus hun setter på et bord. «Det er huset», opplyser hun, og hun limer en remse teip foran det, «det er fjorden». Hun stanser opp og sier at det trengs atmosfære, hun henvender seg til Maria Sand med bruk av virkelighetens fornavn. Maria Sand, og Thune, legger på lydeffekter med hjelp av mikrofoner og opptakere, i fullt påsyn fra tilskuerne. Fortellingen fortsetter. Der er mange slike fremmedgjøringsgrep i «Det er Ales», virkemidler som legger en distanse mellom det som beskrives og måten det beskrives på. Fortellerstemmen er delt mellom de tre skuespillerne, neonskiltene tennes og sluknes, flere ganger er replikkene utformet med «seier Signe» og «seier Asle» som del av det som blir sagt. Stadig nye opptak blir innspilt og avspilt. En tredemølle blir brukt som «storevegen». Enkeltreplikker gjentas mange, mange ganger.

Disse kunstgrepene bremser fortellingen, og det framstår som riktig, dette er en fortelling som krever bremser. Også hos Fosse har Signe satt bremser på den. Hun har stagnert i sitt savn og sitt minne, en evig ventende Solveig ingen vil komme tilbake til.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. januar 2017.