«Det er Ales». Det Norske Teatret. Av: Jon Fosse,
dramatisert av Maria Sand. Med: Maria Sand, Elisabeth Sand, Oddgeir Thune.
Regi: Gianluca Iumiento.
KOMMENTAR: En skildring av det fastlåste.
TERNING: FEM
Indre savn i ytre form
Kunstgrep bremser «Det er Ales». Det er nødvendig.
TEATER: En dag i november 1979 forsvant Asle på fjorden. Fremdeles
har ikke kona hans, Signe, klart å forsone seg med det. Hun husker og gjenopplever,
mens hun tenker på tidligere generasjoners drukningsulykker samme sted.
Det avgjørende minnet
Dette er historien, i «Det er Ales». Det er den gamle Signes
historie, men hun framstår nærmest, i forestilling som i bok, som en bifigur. Det
er den unge Signe og Asle, slik han var da han forsvant, som er de aktivt handlende.
Skjønt, aktiv og aktiv, handlende og handlende. Det skjer ikke mye mellom dem
heller, men det som skjer, definerer resten av hennes liv.
Spørsmålet boka aldri åpent stiller, men som likevel ligger under
all Signes tenking, er om Asle druknet med vilje. Teaterforestillingen spør
ikke åpent, den heller, men den antyder et svar. Oddgeir Thune lar Asle framstå
nedstemt, motløs. Kanskje føler han seg fanget av konas avhengighet av ham. Det
er bare de to, og en liten båt, ikke mye å gjøre, ikke mye å snakke om.
Elisabeth og Maria Sand - mor og datter i det virkelige liv,
med en fysisk likhet så markant at de vel kunne vært en eldre og en yngre
versjon av den samme menneskekroppen - spiller Signe nå og Signe da, med
uttrykk som er overlappende nok til at likheten mellom dem forsterkes.
Kunstgrep
Der står fire neonskilt på scenen i «Det er Ales». De viser
ordene «heime», «himmelen», «fjorden» og «fjellet». Forestillingen åpner med at
en naken Thune går rundt i sceneområdet og slår dem på. Utilgjort, som en mann
som nettopp har våknet hjemme hos seg selv. Han setter seg, og Elisabeth Sand,
den eldre Signe, entrer spilleområdet, bærende på et dukkehus hun setter på et
bord. «Det er huset», opplyser hun, og hun limer en remse teip foran det, «det
er fjorden». Hun stanser opp og sier at det trengs atmosfære, hun henvender seg
til Maria Sand med bruk av virkelighetens fornavn. Maria Sand, og Thune, legger
på lydeffekter med hjelp av mikrofoner og opptakere, i fullt påsyn fra
tilskuerne. Fortellingen fortsetter. Der er mange slike fremmedgjøringsgrep i
«Det er Ales», virkemidler som legger en distanse mellom det som beskrives og
måten det beskrives på. Fortellerstemmen er delt mellom de tre skuespillerne,
neonskiltene tennes og sluknes, flere ganger er replikkene utformet med «seier
Signe» og «seier Asle» som del av det som blir sagt. Stadig nye opptak blir
innspilt og avspilt. En tredemølle blir brukt som «storevegen». Enkeltreplikker
gjentas mange, mange ganger.
Disse kunstgrepene bremser fortellingen, og det framstår som
riktig, dette er en fortelling som krever bremser. Også hos Fosse har Signe
satt bremser på den. Hun har stagnert i sitt savn og sitt minne, en evig
ventende Solveig ingen vil komme tilbake til.
Premieren var på Det Norske Teatret 28. januar 2017.
No comments:
Post a Comment