«Stort
og stygt». Den Nationale Scene. Av: Olaug Nilssen. Med: Marianne Nielsen, Reny
Gaassand Folgerø, Tormod Løvold, Kristoffer Sagmo Aalberg, Malin Soli. Regi:
Alan Lucien Øyen.
KOMMENTAR: Stygt og fint.
TERNING: FIRE.
Barn uten bruksanvisning
Familielivets forventning om normalitet - og slitet når
forventningen ikke oppfylles - er levende beskrevet i «Stort og stygt».
TEATER: Noe er ikke som det skal med Arve. De tilskuere som i
andre sammenhenger har sett autisme vil snart se hva som feiler. I rollen som
to-og-et-halvt-åringen lar ikke Marianne Nielsen blikket møte de andre
skuespillernes blikk. Hun etteraper ord som om hun ikke forstår deres mening.
Hun holder armene som om de ikke hører sammen med resten av kroppen. Arve er
uimottakelig, og Arves foreldre, Maria (Reny Gaassand Folgerø) og Sverre
(Tormod Løvold), er slitne.
Forventning og realitet
Foreldredynamikken er overbevisende beskrevet. Sverre er
kommet noe lengre i å akseptere tilstanden enn det Maria er. Hun venter barn
igjen. Og på den andre siden av veggen bor høygravide Silje (Malin Soli) og
hennes huslige mann Ole (Kristoffer Sagmo Aalberg), naboene som tror de forstår
så mye mer enn de gjør. Hun er selvtilfreds pertentlig, han er opptatt av å glede
henne - om enn med ett og annet publikumsfriende, latterinviterende «hva har
jeg gjort?»-blikk rettet ut mot salen. De to parene har lest de samme
håndbøkene. Det er bare det at Arve ikke svarer til bruksanvisningen.
Olaug Nilssens småbarnslivsdrama handler om foreldre og barn,
forventninger og realiteter, men i denne oppsetningen handler det aller mest om
voksnes forhold til, og fordømmelse av, andre voksne. Regissør Alan Lucien Øyen
og dramaturg Vera Krohn-Svaleng har gjort flere tekstkutt og -redigeringer i Nilssens
tekst, og flere av Maria og Sverres scener er kuttet. Dette gjør at Ole og
Silje får økt plass i dramaet på bekostning av de andre to. Dermed får fordomsproblematikken
en enda litt mer sentral plass.
Pausemusikk
Åsmund Færavaags scenografi er et byggesett, to leiligheter
som hyppig pakkes inn og ut av finérkasser med finurlige rom for ulike møbler. Dette
tar sin tid, og for å fylle pausene har Alan Lucien Øyen lagt inn musikk i
stykket, korte melodiutdrag av Clem Leek, Kim Hiorthøy og flere. Det virker i
alle fall som om dette er hovedårsaken til å legge inn musikk, den bremser
ellers framdriften og framstår ikke som knyttet opp mot handlingen. Men kanskje
skal musikken også bygge opp mot et øyeblikk helt mot slutten. Her oppstår en
forlenget pause uten musikk, og fordi musikken har fylt de øvrige pausene, får stillheten
en ekstra tyngde. Når Løvold så framfører Halldis Moren Vesaas-diktet
«Voggesang for ein bytting» etterlates inntrykket av at han har kommet opp med
det i ettertanke. Øyen lar teateroppsetningen slutte her, uten scenen Olaug
Nilssen har skrevet etter det i sin tekst.
Premieren var på DNS 21. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 24. januar.
No comments:
Post a Comment