Januar 2017: Stort og stygt

«Stort og stygt». Den Nationale Scene. Av: Olaug Nilssen. Med: Marianne Nielsen, Reny Gaassand Folgerø, Tormod Løvold, Kristoffer Sagmo Aalberg, Malin Soli. Regi: Alan Lucien Øyen.

KOMMENTAR: Stygt og fint.

TERNING: FIRE.

 

Barn uten bruksanvisning

Familielivets forventning om normalitet - og slitet når forventningen ikke oppfylles - er levende beskrevet i «Stort og stygt».

TEATER: Noe er ikke som det skal med Arve. De tilskuere som i andre sammenhenger har sett autisme vil snart se hva som feiler. I rollen som to-og-et-halvt-åringen lar ikke Marianne Nielsen blikket møte de andre skuespillernes blikk. Hun etteraper ord som om hun ikke forstår deres mening. Hun holder armene som om de ikke hører sammen med resten av kroppen. Arve er uimottakelig, og Arves foreldre, Maria (Reny Gaassand Folgerø) og Sverre (Tormod Løvold), er slitne.

Forventning og realitet

Foreldredynamikken er overbevisende beskrevet. Sverre er kommet noe lengre i å akseptere tilstanden enn det Maria er. Hun venter barn igjen. Og på den andre siden av veggen bor høygravide Silje (Malin Soli) og hennes huslige mann Ole (Kristoffer Sagmo Aalberg), naboene som tror de forstår så mye mer enn de gjør. Hun er selvtilfreds pertentlig, han er opptatt av å glede henne - om enn med ett og annet publikumsfriende, latterinviterende «hva har jeg gjort?»-blikk rettet ut mot salen. De to parene har lest de samme håndbøkene. Det er bare det at Arve ikke svarer til bruksanvisningen.

Olaug Nilssens småbarnslivsdrama handler om foreldre og barn, forventninger og realiteter, men i denne oppsetningen handler det aller mest om voksnes forhold til, og fordømmelse av, andre voksne. Regissør Alan Lucien Øyen og dramaturg Vera Krohn-Svaleng har gjort flere tekstkutt og -redigeringer i Nilssens tekst, og flere av Maria og Sverres scener er kuttet. Dette gjør at Ole og Silje får økt plass i dramaet på bekostning av de andre to. Dermed får fordomsproblematikken en enda litt mer sentral plass.

Pausemusikk

Åsmund Færavaags scenografi er et byggesett, to leiligheter som hyppig pakkes inn og ut av finérkasser med finurlige rom for ulike møbler. Dette tar sin tid, og for å fylle pausene har Alan Lucien Øyen lagt inn musikk i stykket, korte melodiutdrag av Clem Leek, Kim Hiorthøy og flere. Det virker i alle fall som om dette er hovedårsaken til å legge inn musikk, den bremser ellers framdriften og framstår ikke som knyttet opp mot handlingen. Men kanskje skal musikken også bygge opp mot et øyeblikk helt mot slutten. Her oppstår en forlenget pause uten musikk, og fordi musikken har fylt de øvrige pausene, får stillheten en ekstra tyngde. Når Løvold så framfører Halldis Moren Vesaas-diktet «Voggesang for ein bytting» etterlates inntrykket av at han har kommet opp med det i ettertanke. Øyen lar teateroppsetningen slutte her, uten scenen Olaug Nilssen har skrevet etter det i sin tekst.

Premieren var på DNS 21. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 24. januar.