«Barnet». Nationaltheatret. Av: Jon Fosse. Musikk av: Nils Økland. Med: Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea
Bræin Hovig og Nils Golberg Mulvik. Regi: Anne-Karen Hytten.
KOMMENTAR: Nærhet i det usagte.
TERNING: FEM
De såre ting
Avstanden mellom banalt og eksistensielt kan være kort.
TEATER: Den som mangler ord, mangler ikke nødvendigvis
tanker, og heller ikke følelser. Som Fredrik i «Barnet» sier det; «det
viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om». Dette er en nøkkelreplikk
for Jon Fosses teaterstykke, ja, for hele hans dramatikerskap.
Ord og gjerning
Noen følelser er for store for å uttrykkes presist i ord, og
samtidig er de samme følelsene helt vanlige, høyst gjenkjennelige, noen ganger
til og med så allmenne at det finnes for mange og for klisjéfylte ord for dem.
Fosses skikkelser unngår disse ordene. Hans dialoger kan spilles ettertenksomt,
eller de kan spilles som enfold. Men også når det siste velges, finnes dybde i
teksten som tekst, i tematikken og i situasjonene.
Anne-Karen Hyttens tolkning av «Barnet» gjør skikkelsene til
såpass enkle personer at de kan virke enfoldige, og til tider er forestillingen
seg sin humor så bevisst at den nærmer seg parodien. Samtidig har den også
sekvenser som kaller på innlevelse - og for mange tilskuere oppleves det nok som
riktigere eller mer velkomment å gå inn i denne innlevelsen når de først har
fått lov til å le av det enkle. Det et menneske opplever som naivitet i en
annen, leser det fort som oppriktighet - ekthet - i seg selv.
Engstelse
Denne sammensetningen, mellom det ordinære, og det ekstraordinære,
det livsavgjørende, er det «Barnet» viser fram. Engstelsen er en grunnstemning,
i alle møter mellom alle personer. Fredrik (Hermann Sabado) og Agnes (Hanne
Skille Reitan) møtes. Begge er ensomme, begge sliter. De blir et par, og de
fortsetter å slite. Han er sjalu på Arvid (Duc Mai-The). Hun kommer ikke helt
overens med sin mor (Ågot Sendstad). Hun blir gravid. Så blir hun
sykehusinnlagt. Og det er her, når paret befinner seg på sykehuset, og ikke
helt vet om det vil gå godt eller galt med barnet, at dramatikken er på sitt
mest intense. Her ligger smerten, og her ligger trøsten. At også legen (Nils
Golberg Mulvik) og sykepleieren (Andrea Bræin Hovig) strever med
kommunikasjonen, forsterker gjenkjenneligheten og understreker tematikken.
«Barnet» ble skrevet til Ibsenfestivalen i 1996, på
bestilling fra Nationaltheatret, og stykket står i dialog med Ibsens «Brand». Forholdet
mellom paret, det å være ensomme sammen, håpet de har til sitt felles barn, og
de tanker de hver for seg og sammen har om sin gudstro er de felter der
forbindelseslinjene er klarest. Men vet en ikke dette, og bestemmer seg for å
lete etter en inspirasjonskilde for Fosses stykke, er Beckett (i dette som i
andre Fosse-tekster) minst like nærliggende. Hos ham fantes den samme tilnærmingen
til det sagte og det usagte.
Premieren var på Nationaltheatret 12. januar 2017.
No comments:
Post a Comment