Januar 2017: Barnet

«Barnet». Nationaltheatret. Av: Jon Fosse. Musikk av: Nils Økland. Med: Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig og Nils Golberg Mulvik. Regi: Anne-Karen Hytten.

KOMMENTAR: Nærhet i det usagte.

TERNING: FEM

De såre ting

Avstanden mellom banalt og eksistensielt kan være kort.

TEATER: Den som mangler ord, mangler ikke nødvendigvis tanker, og heller ikke følelser. Som Fredrik i «Barnet» sier det; «det viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om». Dette er en nøkkelreplikk for Jon Fosses teaterstykke, ja, for hele hans dramatikerskap.

Ord og gjerning

Noen følelser er for store for å uttrykkes presist i ord, og samtidig er de samme følelsene helt vanlige, høyst gjenkjennelige, noen ganger til og med så allmenne at det finnes for mange og for klisjéfylte ord for dem. Fosses skikkelser unngår disse ordene. Hans dialoger kan spilles ettertenksomt, eller de kan spilles som enfold. Men også når det siste velges, finnes dybde i teksten som tekst, i tematikken og i situasjonene.

Anne-Karen Hyttens tolkning av «Barnet» gjør skikkelsene til såpass enkle personer at de kan virke enfoldige, og til tider er forestillingen seg sin humor så bevisst at den nærmer seg parodien. Samtidig har den også sekvenser som kaller på innlevelse - og for mange tilskuere oppleves det nok som riktigere eller mer velkomment å gå inn i denne innlevelsen når de først har fått lov til å le av det enkle. Det et menneske opplever som naivitet i en annen, leser det fort som oppriktighet - ekthet - i seg selv.

Engstelse

Denne sammensetningen, mellom det ordinære, og det ekstraordinære, det livsavgjørende, er det «Barnet» viser fram. Engstelsen er en grunnstemning, i alle møter mellom alle personer. Fredrik (Hermann Sabado) og Agnes (Hanne Skille Reitan) møtes. Begge er ensomme, begge sliter. De blir et par, og de fortsetter å slite. Han er sjalu på Arvid (Duc Mai-The). Hun kommer ikke helt overens med sin mor (Ågot Sendstad). Hun blir gravid. Så blir hun sykehusinnlagt. Og det er her, når paret befinner seg på sykehuset, og ikke helt vet om det vil gå godt eller galt med barnet, at dramatikken er på sitt mest intense. Her ligger smerten, og her ligger trøsten. At også legen (Nils Golberg Mulvik) og sykepleieren (Andrea Bræin Hovig) strever med kommunikasjonen, forsterker gjenkjenneligheten og understreker tematikken.

«Barnet» ble skrevet til Ibsenfestivalen i 1996, på bestilling fra Nationaltheatret, og stykket står i dialog med Ibsens «Brand». Forholdet mellom paret, det å være ensomme sammen, håpet de har til sitt felles barn, og de tanker de hver for seg og sammen har om sin gudstro er de felter der forbindelseslinjene er klarest. Men vet en ikke dette, og bestemmer seg for å lete etter en inspirasjonskilde for Fosses stykke, er Beckett (i dette som i andre Fosse-tekster) minst like nærliggende. Hos ham fantes den samme tilnærmingen til det sagte og det usagte.

Premieren var på Nationaltheatret 12. januar 2017.