Januar 2017: Røff

«Røff». Det Norske Teatret. Av Samuel Beckett, oversatt av Bjørn Endreson. Med: Per Schaanning, Sigmund Sæverud, Kyrre Hellum, Frank Kjosås, Øyvin Berven. Regi: Bjørn Sundquist.

KOMMENTAR: Åpninger til det fastlåste.

TERNING: FEM

Fastlåst x 4

I «Røff» skildres fortsettelse gjennom stagnasjon.

TEATER: Det meste av dramatikk beskriver forandring. Nesten alt av Becketts drama avdekker i stedet status. Hans tekster er situasjonsbeskrivelser fra stagnerte liv, portretter av mennesker som har få grunner til å ville leve, men som likevel, med få unntak, lever videre. «Denne illusjonslause famlinga etter håp fascinerer meg», sier Bjørn Sundquist i teaterprogrammet til «Røff», og nettopp denne beskrivelsen kan nok for mange tilskuere fungere som en åpning til forestillingen. Selv får undertegnede lyst til å legge til en linje av Jan Erik Vold: «Det er håpløst og vi gir oss ikke».

Begrensning

«Røff» er en sammensetning av fire korte tekster: «Pust», «Røff for teater I», «Røff for teater II» og «Den gongen», spilt i den rekkefølgen. At nettopp disse skal oppføres sammen er ikke en selvfølge. Det var ikke et krav fra Becketts side. Men det er naturlige sammenhenger mellom de fire, slik det også er sammenhenger mellom dem og øvrige tekster av samme dramatiker. De skildrer randsoner i livet. Deres personer er enten fysisk hjemløse eller mentalt hjemløse. De lever liv definert av begrensninger. Alle tekstene var ferdigstilte fra Becketts side, men alle framstår også som noe ufullstendige. Dialogen gir bare et stykke på vei spor til konteksten, og skuespillerne må gi kropper til det abstrakte, det som fort kunne framstått som ugjennomtrengelig. I «Pust» er der heller ingen skuespillere involvert, og å kalle akkurat denne sekvensen for «drama» er å trekke begrepet langt. Det er vel så dekkende å si at den er en billedkunstinstallasjon. Lysskifter og lydspor antyder livets aller første og aller siste åndedrag og skrik, uten at noe liv imellom skildres.

Handling og idé

Rollene i de øvrige tre sekvensene, i vekslende scenografi av Bård Lie Thorbjørnsen, er bekledd av et herrelag på fem: Øyvin Berven, Kyrre Hellum, Frank Kjosås, Per Schaanning og Sigmund Sæverud. Presist og behersket uttrykker de sine rollefigurers livsutfordringer. Bervens rolle er uten ord. Han spiller selvmordskandidaten som i «Røff for teater II» (også kjent som «Fragment for teater II») står i et vindu. Skal han hoppe? To kontorister, alternativt dødsengler, eller indre stemmer, behandler hans sak. Kyrre Hellum spiller den handlingsorienterte av dem, Frank Kjosås den nevrotiske. Per Schaanning spiller to roller. I «Den gongen» er han den døende som hører sitt liv passere i revy, oppsummert av hans egen stemme. Den hører tilskueren i tre opptak fra høyttalere plassert i ulike deler av rommet, først i kakofoni, dernest som hurtig uttalte monologpartier. Schaannings kropp er skjult av mørket, ansiktet ubevegelig, inntil ordene er ferdig uttalt og et smil sprer seg. I «Røff for teater I» (eller «Fragment for teater I») spiller han en blind tigger som møter en enbeint mann (Sigmund Sæverud) i det som både er et forsøk på å knytte kontakt og på å markere umuligheten av et fellesskap.

Premieren var på Det Norske Teatret 21. januar 2017.