Januar 2017: Hvem er redd for Virginia Woolf?

«Hvem er redd for Virginia Woolf?»

Trøndelag Teater. Av: Edward Albee, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Janne Kokkin, Trond-Ove Skrødal, Mira Dyrnes Askelund og Andreas Stoltenberg Granerud. Regi: Marit Moum Aune.

KOMMENTAR: Nyansert intensitet.

TERNING: FEM

 

Gift og motgift

Igjen vises «Hvem er redd for Virginia Woolf?» som dynamisk drama.

TEATER: De er gift med hverandre, og de er gift for hverandre. De er også, skjønt det ikke er like åpenbart hele veien, giftens motgift. Der er intensitet over Trøndelag Teaters «Hvem er redd for Virginia Woolf?», den moderne klassikeren om ekteparene George (Trond-Ove Skrødal) og Martha (Janne Kokkin), Nick (Andreas Stoltenberg Granerud) og Honey (Mira Dyrnes Askelund).

Selvforakt

Settingen er en smakfullt, men sparsomt møblert, stor sekstitallsstue, i design av Bård Lie Thorbjørnsen. Før pause er den realistisk stilisert, med tilstrekkelig smårot til å virke bebodd. Etter pause er den symbolsk skeiv og skakk, og den dreier rundt, som for å la også tilskueren føle beruselsens virkning. Her kjemper George og Martha om overtaket. De har vært gift i 23 år, og spydigheter er hverdag og vane, tidsfordriv, et middel mot kjedsomhet, så vel som sport og lek og (kanskje, kanskje ikke) det nærmeste de nå kommer lidenskap. De balanserer angrep for moro skyld med angrep for å ramme, og begge lar sine personer framstå som akkurat passe selvopptatte og samtidig akkurat passe oppmerksomme til at tilskueren kan undre seg på hvor godt de på forhånd vet hva som vil såre, og hva som vil prelle av. Vekslingen mellom det konfliktfylte og det som er intern humor gir spenning til dialogen, også for den som fra før kjenner handlingens forløp. Kampen er aldri ufarlig. Aggresjonen mates av skuffelse og savn, og under ulmer selvforakten, hos dem begge. Marthas utagerende vulgaritet, aktive aggressivitet og tilsynelatende ustabile uberegnelighet er det som driver handlingen framover - men gjennom provokasjonene møter og matcher ektemannen henne, med sine mer overveide, mer strategiske og ofte mer passivt anlagte manipulasjoner. Han er ikke uten ansvar for forgiftningen.

Dynamikk

Båndene, den gjensidige avhengigheten, er like klart til stede som giftigheten, og disse båndene blir også - sammen med den store skuffelsen - en troverdig forklaring på hvordan og hvorfor dynamikken mellom de to har fått lov til å bli slik, og hvordan den har kunnet fortsette å være slik. Med bevisst timing formidler skuespillerne alle nyansene, og den såre, vonde humoren i dem, under Marit Moum Aunes klokt utporsjonerte instruksjon. Det blir raskt tydelig at også Nick skammer seg over sitt ekteskap og sin noe enkle kone. Men det lettere oppgitte, irriterte og frustrerte i de unges ekteskap, er ikke i nærheten av like truende som angrepene i de eldres.

Marit Moum Aune lar «Hvem er redd?» slutte i en tone av ømhet. Et tegn på at der likevel er håp, eller en siste resignasjon? Det kan være begge deler.

Forestillingen hadde premiere på Trøndelag Teater 12. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.