November 2016: En mann ved navn Ove

«En mann ved navn Ove». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med Riksteatret og Thorsson Produktion. Av: Fredrik Backman i en dramatisering av Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Thorsson.

KOMMENTAR: Hel ved.

TERNING: FEM

Karslig varme

Han er en mann av de sjeldne. Og han er svært gjenkjennelig.

TEATER: Han heter Ove. Noen ville nok sagt at han er en grinebiter. Andre at han er en mann med integritet. Ove selv bruker ikke ord som «integritet», det måtte være om han skulle være spydig. Det er ikke at Ove har noe imot å være spydig. Det er vel heller det at Ove har mye imot jål. Ove mener at rett skal være rett, at regler er til for å følges, og at alt som er verd å gjøre, er verd å gjøre skikkelig. Om Ove hadde vært av de mennesker som siterer Sartre, kunne han nok ha sagt at «helvete er de andre». Ove er ikke av de mennesker som siterer Sartre. Når «En mann ved navn Ove» begynner, er han 59 år, enkemann og førtidspensjonert mot sin vilje. For første gang i sitt liv er han hjemme på dagtid, og han må forholde seg til alle de naboer han tidligere bare har irritert seg over på avstand.

Aksept

Sven Nordin spiller Ove. Han spiller også alle naboene. Ikke nødvendigvis slik de er, men slik Ove ser dem. For selv om det er de andre menneskene som forandrer Ove, som gir ham nye formål og ny mening, er dramatiseringen av «En mann ved navn Ove» gjort som monolog. Som Ove gjenforteller Nordin, som Ove spiller han ut situasjonene. Han opptrer stiv i gangen og bratt i ryggen, med et ansikt som holder mer tilbake enn det forteller (det er som Ove, som naboene er han - og altså med det også Ove - særdeles uttrykksfull). Gester og reaksjoner tilhører den stivbeinte mannen, med et hjerte som, symbolsk tydelig, er for stort for kroppen. Disse er ikke de eneste symbolske overtydelighetene i «En mann ved navn Ove», men de oppleves ikke som klossete, eller som demonstrative. Fordi karslig knapphet er så utbredt i denne fortellingen, og fordi sentimentale utbrudd så raskt punkteres med barsk humor og stoisk pragmatisme, er det lett å godta, fra «En mann ved navn Ove», sånt som en ellers kunne sett som emosjonelt spekulativt. Det blir enkelt å akseptere at dette er en «hjertevarm historie», og at Ove er en mann som jevnt over fortjener mer respekt enn det han får.

Naturlig Nordin

Denne aksepten skyldes altså dels den bevisste oppbyggingen i bok og teaterforestilling, balansen mellom det barske og det lune, det direkte og det underforståtte. Den skyldes dels Nordins spill, som aldri virker påtatt folkelig, arbæier-sosiolekt til tross, og som heller ikke gjør rollefiguren til mer av en bygdeoriginal enn han trenger å være. Nordin gir Ove respekt. Han lar komikken utvikle seg uten å måtte påpeke den, understreke den, eller forklare den. Han går sin rollefigur i møte, han levendegjør og naturliggjør. Kroppsbruk, ansiktsbruk og stemmebruk stemmer overens med den personlighet historien handler om.

Det hjelper nok også at Ove er en person av det slag vi sjelden møter i teatret, men som de fleste av oss, på ett eller annet tidspunkt, har møtt i det virkelige liv.

«En mann ved navn Ove» vises på norgesturné med Riksteatret i 2017.

Premieren fant sted på Oslo Nye Centralteatret 10. november 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 23. november.