November 2016: Påfuglen

«Påfuglen». Det Norske Teatret. Av: Tyra Tønnessen (tekst) og Jovan Pavlovic (musikk). Med: Heidi Gjermundsen Broch, Jon Bleiklie Devik, Kathrine Thorborg Johansen, Amell Basic, Renate Reinsve, Paul Åge Johannessen, Frode Winther, Niklas Gundersen og orkester på fire. Regi: Tyra Tønnessen. Musikalsk ledelse: Svenn Erik Kristoffersen.

KOMMENTAR: Går videre, og dypere.

TERNING: FEM

Når fattigdommen kommer nært

«Påfuglen» anno 2016 er rikere, mer sammensatt og mer nyansert enn fjorårets.

MUSIKAL: I januar 2015 hadde Trøndelag Teater premiere på den nye, norske familiemusikalen «Påfuglen». Når samme musikal nå settes opp på Det Norske Teatret, av samme regissør, Tyra Tønnessen, som også er manusforfatter, med samme komponist, Jovan Pavlovic, samme koreograf, Tor-Ivar Hagen, og samme scenograf og kostymedesigner, Dagny Drage Kleiva, er det ikke egentlig snakk om en gjentakelse. Dette er en videreutvikling, og en forbedring. Med det blir «Påfuglen» også et argument for å gi nyskrevet dramatikk nye sceniske sjanser i ny, videre tenkt, fortolkning.

Levende

Historiefortellingen er effektiv og levende. En fattig påfugl reiser til et rikere sted for å tjene penger for seg og sine barn. I Hundeland (som ligner en litt blodfattig versjon av Norge, med det unntak at hundene har køkultur) blir hun tigger. Hundene gjør sitt beste for å overse henne, men to klarer det ikke: Labradoren og hans datter ser henne, og blir kjent med henne. De oppdager hva hun har å gi dem, og de henne.

Heidi Gjermundsen Broch spiller den flørtende Påfuglen, med Kathrine Thorborg Johansen (som hadde Påfuglen-rollen i Trondheim) som forsøksvis uavhengig datter og Amell Basic som litt mer uselvstendig sønn. Jon Bleiklie Devik har rollen som en filosofisk anlagt og etisk bevisst byråkrat-labrador, langt mer livslysten enn det hverdagen gir ham utløp for, og hans datter, spilt av Renate Reinsve, har den ideologiske snart-tenåringens opprørske trekk.

Kvalp ville nok vært ti, elleve, tolv år i menneskealder, i denne oppsetningen, Samme rolle (da spilt av Marianne Meløy) virket nærmere trassalder i Trøndelag.

Presist

Presis fysisk kommunikasjon forteller mer om hver enkelt rollefigur enn det replikker og sanger gir plass til, og det som var undertegnedes hovedinnvending i Trøndelag - en lett tendens til etnisk forklaring og med det en grad av stereotypisering - er ikke gyldig her. Figurene er kulturelt forankret, det er riktig, men de er personlighetstyper som går ut over det kulturelle, og forholdene mellom dem er dynamiske. Slik blir dette mer enn diskusjon-om-tema-teater. Det handler ikke bare om sosiale forutsetninger, men om personlig utvikling gjennom kontakt med andre mennesker.

Ut fra hukommelsen har jeg også lyst til å si at lydbildet er bearbeidet med samme utviklingsidé til grunn: Mindre etnisk særinndeling, mer av en felleseuropeisk smeltedigel. Innflytelser fra øst og vest i Europa smelter sammen, ofte med klezmermusikkens klang av håp-gjennom-klage som sentralt element.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 19. november 2016. Anmeldelse av urpremieren i Trondheim kan leses her.