«Reisen til julestjernen». Nationaltheatret. Av Sverre Brandt, musikk av Johan
Halvorsen. Med: Selome Emnetu/Kjersti Tveterås, Espen Alknes/Nils
Golberg Mulvik/Mattis Herman Nyquist, Per Christian Ellefsen/Terje Strømdahl,
Kingsford Siayor/Olav Waastad/Hermann Sabado, Iselin Shumba/Marianne Stormoen,
Mari Maurstad/Kim Haugen/Anneke von der Lippe, Petronella Barker/Gisken
Armand/Liv Bernhoft Osa, Heidi Goldmann/Hanne Skille Reitan/Marte Engebrigtsen
og Jan Gunnar Røise/Emil Johnsen og barneskuespillere. Regi:
Kjersti Horn.
KOMMENTAR: Ny glans til «Julestjernen».
TERNING: FEM
Reisen til julestemningen
Kjersti Horn har skapt en «Reisen til julestjernen» for vår
tid.
TEATER: Stakkars triste kongen (Espen Alknes premierekvelden,
i veksling med Nils Golberg Mulvik og Mattis Herman Nyquist). Han skjelver og
gråter og hyler. Så lei seg er han, at han ikke en gang klarer å gå oppreist,
han må krabbe på gulvet. Tjenestefolkene Ole (Kingsford Siayor, i veksling med
Olav Waastad og Hermann Sabado), Petrine (Iselin Shumba, i veksling med
Marianne Stormoen) og narren (Per Christian Ellefsen, i veksling med Terje
Strømdahl) vet ikke hva de skal gjøre. Kongen har nok ikke fått en klem på
flere år, før Sonja (Selome Emnetu, i veksling med Kjersti Tveterås) helt
spontant gir ham en.
Liv og røre
Det er seks år siden sist Nationaltheatret satte opp
adventsklassikeren - en ny generasjon, i barneteatersammenheng.
Som de lesere som kjenner «Reisen til julestjernen» nok
allerede har forstått: Kjersti Horn og hennes lag har helt tydelig lest grundig
gjennom stykket på nytt, spurt seg hva hver enkelt scene egentlig betyr, og
hvordan de lettest kan formidle denne betydningen til publikum på måter, og i
omgangstoner, som vi kan føle oss hjemme med i dag. Like tydelig er det at de
har villet underholde oss, og samtidig få oss til å tenke oss om. Dette har de
fått til. Årets utgave av «Reisen til julestjernen» er varm og nær, med liv og
røre i rikt monn.
Litt skummelt er det når greven (Emil Johnsen, i veksling
med Jan Gunnar Røise) og heksen (Gisken Armand, i veksling med Petronella
Barker og Liv Bernhoft Osa) legger slemme planer, og kanskje burde her vært
satt en veiledende nedre aldersgrense rundt seks år, men Sonja har mange som
støtter henne, og det er neppe noen i barnepublikum som er tviler på hvem de
skal heie på.
Dialogen har fått en språklig oppussing, og skuespillerne
bruker sine egne dialekter. Dette er et rike som er større enn postnummer 0010.
Variasjonsrikdom
Da Sverre Brandt skrev «Reisen til julestjernen» lånte han
liberalt fra en lang rekke inspirasjonskilder, tydeligst Barbra Rings «Kongens
hjerte» og William Shakespeares «Et vintereventyr». Han la inn
eventyrreferanser og velkjente julesanger. Kjersti Horn og hennes
samarbeidspartnere har utvidet referanserikdommen, og stilvariasjonen, enda
litt til. Musikalsk har Johan Halvorsens vals- og reinlendertakter fått selskap
av rap og pop. Orkesteret ledes kyndig av Per Christian Revholt, som også
dirigerer publikum i allsang. Ballett er blandet med steppdans, street
dance og moonwalking. Greven er kledd som om han ønsker seg et liv som
popstjerne - i en gulldress som vel kunne ha omfavnet David Bowie - og sveisen
er «bad ombré», slik Trump ikke mente det - mørkt innerst og lysbleket ytterst.
Heksen ligger hattemannen fra «Alice i Eventyrland», slik Tim Burton så ham, og
heksens datter (Heidi Goldmann, i veksling med Hanne Skille Reitan og Marte
Engebrigtsen) har et kostyme som ikke ville skilt seg ut i en mangategneserie. Scenograf
og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen har nok hatt det moro på jobben. Det
synes også i de fire ulike scenebildene. Ett er tradisjonelt, den malte
nattehimmelen. Tre er mer abstrakte: Hoffet er kledd i tekstiler i rødt og
purpur, i vinterskogen henger skarpskårne hvite strimler som istapper, og fra
julemannens tømmerhytte, med fargepyntede vinduer, kommer dyrefigurer og
leketøysskikkelser vrimlende ut, før de danser og gjør sprell for Sonja og oss
i publikum.
Premieren fant sted på Nationaltheatret 22. oktober 2016.
No comments:
Post a Comment