Oktober 2016: Fridomens vegar

«Fridomens vegar». Det Norske Teatret. Av: Tore Vagn Lid. Med: Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen, Bjørn Sundquist, Ane Dahl Torp. Regi: Tore Vagn Lid.

KOMMENTAR: Prestasjonspressets bremsekloss.

TERNING: FEM

Test eller kolera

Testsamfunnets skadevirkninger kartlegges i «Fridomens vegar».

TEATER: Tilskuerne deles inn i quizlag. Tre moderatorer - Ane Dahl Torp, med navneskiltet «Marie», Marie Blokhus, med navneskiftet «Ane» og Joachim Rafaelsen, med navneskiltet «Bjørn» - stiller spørsmål og spiller ut scener, det sistnevnte i form av utprøvinger, en slags laboratorieeksperimenter. Friløst fra scenerommet deltar også Bjørn Sundquist. Han er til stede som stemme, en ikke helt allvitende forteller som legger føringer for forståelsen. Han opptrer i film, utstyrt med hår og skjegg som får ham til å ligne a) en karikaturtegning av Gud. Eller b) en karikaturtegning av en gal vitenskapsmann. Eller c) en karikaturtegning av en gal vitenskapsmann som tror han er Gud. Eventuelt d) alt det nevnte.

Føring mot fasit

Denne a), b), c), d)-listen over er undertegnedes assosiasjoner, ikke svaralternativer i «Fridomens vegar»s quiz. Den er mer prestasjonsorientert. Det som i starten kan virke som tilfeldig kunnskap måles, men snart blir det tydelig at de aller, aller fleste av spørsmålene på ett eller annet vis enten kan knyttes til tematikken «å evne», tematikken «å kunne» eller tematikken «å prestere». Medfødte muligheter, utviklede talenter, kunnskap om kunnskap - alt kan testes, og alt blir testet. Dette er en lek, men ikke bare en lek. Det er et spill, men ikke bare et spill.

«Fridomens vegar» fører fram mot en fasit, og denne fasiten er klar fra tidlig i forestillingen: Testiver undergraver trygghet, testiver undergraver frihet og testiver undergraver menneskeverd. Et testsamfunn er også et instruksjonssamfunn og et instruksjonssamfunn er et kontrollsamfunn.

Velment forkledning

Virkemidlene - blant dem, interaktiviteten, informasjonsmengden, musikkinnslagene, faktaplansjene, de filmede barneskuespillernes jakt på Pisa-testens testmakere, de nærværende voksenskuespillernes utspilte mangel på mestring, fortellerens fortellinger, quizspørsmålenes ordlyd og premisser - tjener til å gjøre tilskueren mottakelig for dette budskapet. Gruppeinndelingen skaper samfunn i samfunnet og kan minne om «til beste for de fleste»-begrunnelsene som gjerne henger sammen med testing. «Fridomens vegar» demonstrerer hvordan all testingens krav og instrumentelle menneskesyn opptrer i en forkledning av velmenthet og empati, noen ganger også underholdning eller ideer om samfunnsinteresse. Forestillingen synliggjør hvor kort avstanden er fra «gode råd» til «dårlig press».

Publikumsreaksjonene finnes det naturligvis ingen fasit for. Noen går inn i leken med engasjert morskap, noen gir seg over til konkurranseinstinktet, og noen velger en mer distansert holdning av «det viktigste er ikke å vinne, men å delta»-typen.

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 8. oktober 2016.