«Draum om hausten». Det Norske Teatret. Av Jon Fosse, musikk
av Gaute Tønder. Med: Gard Skagestad, Iren Reppen, Janny
Hoff Brekke, Bernhard Ramstad, Nina Woxholtt, Sara Khorami og Audun
Sandem. Regi: Trine Wiggen.
KOMMENTAR: Vesentlig, og poetisk.
TERNING: FEM
Hudløst åpent
Følsomheten gjør det ubestemmelige konkret og gjenkjennelig.
TEATER: De er det stoff som brustne drømmer veves av,
menneskene i Jon Fosses «Draum om hausten». Følsomme, keitete, men imøtekommende,
forsøker de å nærme seg hverandre, å åpne seg. Noen ganger feiler de. Ordene blir
for direkte, eller ikke dekkende nok. Reaksjonene blir for harde, eller for
utydelige. Men de fortsetter å forsøke.
Ubestemmelig
Hva skjer egentlig, i «Draum om hausten»? Er det, som
tittelen sier, en drøm? En strøm av tanker i en mann alene på en kirkegård,
hans ideer om og følelser for mennesker han hører, har hørt eller vil høre sammen
med, om liv og død, om kjærlighet og kjærlighets død? Om erotikk og dominans,
skyld, savn og lengsler, om sårbarhet og fellesskap? Eller er det en slags
essens av et livsløp, satt sammen av samme manns ulike besøk på samme kirkegård,
med ujevne mellomrom over år? Begge deler er mulig i Jon Fosses tekst, og begge
deler er mulig i Trine Wiggens teateroppsetning. «Draum...» beskriver en serie
møter mellom mennesker. De kan tolkes konkret, bare med alt som skjer mellom
møtene utelatt, men de kan også være fantasier om slikt en kunne ha tenkt, sagt
eller gjort, i treff som kanskje og kanskje ikke skjer. Wiggen og hennes
dramaturger, Ingrid Weme Nilsen og Anders Hasmo, har abstrahert handlingen
videre ved å dele rollene som mann og kvinne i to. Han spilles av Gard
Skagestad og Audun Sandem, hun av Iren Reppen og Sara Khorami.
Å miste
I deler av forestillingen opptrer alle fire parallelt på
scenen, som alternative utgaver av samme personer i samme situasjoner. Som
regel er Skagestad fokuspunktet, den de øvrige forholder seg til. Er de andre fantasiversjoner
han har av seg selv og av den kvinne han legger sitt håp i, i fortid, nåtid
eller framtid? Det virker sannsynlig, men er ikke sikkert. Kanskje skal de understreke
noe teksten også viser til: At mennesker byttes ut, både i de roller de har i
andre menneskers liv, og på kloden, gjennom generasjoners gang. En ting er
sikkert: Det handler om å miste. Å miste mening, og å miste mennesker. Kanskje
også om gradvis å miste seg selv, til depresjon eller demens. I manns tilfelle:
Depresjon. I hans mors tilfelle: Demens. Ikke at det heller er sikkert, at mor
er dement. Kanskje er det i stedet slik at det bilde vi ser av henne,
er sønnens bilde av henne som et menneske i utakt. Uansett er hun - nyansert
uberegnelig spilt av Janny Hoff Brekke - en nøkkelperson også til forståelsen
av ham. I møtene dem imellom, og mellom henne og de øvrige, ser vi hans opprør
og dårlige samvittighet, hans valg og hennes mening om valg han heller burde ha
tatt. Hun, uimottakelig, blir en ekstra påpekning av de andres mottakelighet.
Premieren fant sted på Det Norske Teatret 15. oktober 2016.
No comments:
Post a Comment