Oktober 2016: Løperjenten (rekonstruert)

«Løperjenten (rekonstruert)». Den Nationale Scene og Carte Blanche. Av: Jon Tombre og Hooman Sharifi etter Vibeke Løkkeberg. Med: Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota, Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak. Regi: Jon Tombre og Hooman Sharifi.

KOMMENTAR: Gjenopplevde sanseinntrykk.

TERNING: FEM.

Frie forbindelser

Inspirasjonen fra Løkkebergs «Løperjenten» er løs og åpen. «Løperjenten (rekonstruert» bygger sine egne rom.

TEATER: Er «Løperjenten (rekonstruert)» en rekonstruksjon eller en dekonstruksjon? Slik jeg ser det: Egentlig ingen av delene. Forestillingen er en selvstendig konstruksjon, som stiller seg nokså fritt fra filmen. Der er forbindelser, naturligvis, tematiske møtepunkter, visuelle hint og uttalte minner om filmopplevelsen. Men sceneversjonen har skapt et opplevelsesrom i seg selv, og den krever ikke at en tar med seg verken bilder eller fortellinger fra filmen.

Haikuassosiasjon

«Løperjenten (rekonstruert)» er som en samling haikudikt, løsrevet fra sine årstider, men med haikudiktets blanding av sanseinntrykk og tankesprang. Assosiasjonene virker frie, men kan likevel, når en ser nærmere på dem, tolkes enten mot temaer som finnes i Løkkebergs film, eller mot det å lete etter egne minner om eller egen opplevelse av filmen.

Også når de opptrer i gruppe, opptrer aktørene som ensomme mennesker. I de aller fleste av sekvensene er det minst en person, noen ganger flere, som bryter med gruppas mønstre. En ting har de felles: De virker alle som om de kjemper mot skjulte hindre, fysiske eller psykiske begrensninger som hindrer dem i å bevege seg fritt. Det kan minne om parkour-bevegelser i sakte tempo og løs luft, kantete, muskulære forsøk på å støtte seg til, klatre eller støte mot, rulle over eller krabbe på tvers av noe som ikke er der. En sjelden gang virker hindringene spesifikt voldelige, en sjelden gang spesifikt seksuelle. Oftest er de bare hindringer, usynlige innskrenkninger i rom ment for å bevege seg i.

Fleksibilitet

Ensemblet består av fire skuespillere - Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota - og tretten dansere - Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak. Det er langt fra sikkert at alle tilskuere vil se hvem som av profesjon er hva. Dansere framfører tekst, skuespillere framfører bevegelse, skuespillere framfører tekst, dansere framfører bevegelse. Alle viser fysisk nærvær til og i Inghild Karlsens scenerom - et rødt gulv, en bakvegg av plast som på ett tidspunkt gjennomlyses gjennomsiktig, og en ansamling tekstiler formet som dyrehuder (det siste, et hint om slakting og garving av skinn, som en skomaker-kobling til «Løperjenten», kanskje?).

De muntlige gjentagelsene er mange. Korte passasjer, som regel bare setninglange («Fortiden var og fremtiden er ikke»), eller knapt nok det («I am»), sies om igjen og om igjen. For å vise at samme utsagn har ulik mening for ulike personer, for å vise at det kan ha samme mening for ulike mennesker, eller for å lete etter meningen det kan ha for en selv? Alt det nevnte. Også i dette, er «Løperjenten (rekonstruert)» en forestilling med mye fleksibilitet.

Premieren fant sted på Den Nationale Scene 20. oktober 2016.