Januar 2017: R.U.R

«R.U.R». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av Karel Čapek, oversatt av Kristin Sofie Kilst, i en versjon av Angelina Stojčevska. Med: Janne Heltberg, Herman Bernhoft, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad, Olav Waastad og Liv Bernhoft Osa. Regi: Angelina Stojčevska.

KOMMENTAR: Underlige alternative verden.

TERNING: FIRE.

Kryptisk undergangsfabel

Abstraksjonene er mange, og gåtene likeså, i «R.U.R» på Torshovteatret.

TEATER: Er det maskinen som er en metafor for mennesket, eller er det mennesket som er en metafor for maskinen? Det er ikke lett å si. Spiller det egentlig noen rolle?

Torshovteatrets versjon av «R.U.R», eller «Rossums Universal-Roboter», varer i drøyt tre og en halv time, og presenterer så mange gåtefulle uklarheter at tilskueren kan velge fritt hvilken livsvisdom som skal hentes ut av den. At for mye tid brukt på for ivrige forsøk på selvrealisering sprer ulykke, at isolasjon er skadelig, fordi mennesker trenger genuin kontakt og kommunikasjon med andre mennesker, at hjelpemidler ikke er klokere enn den som bruker dem, eller at hjelpemidler er for kloke for den som bruker dem, at ingen og ingenting bør behandles kun som nyttegjenstander, at maskinene kommer til å overta verden, at mennesket bør slutte å leke gud, eller at mennesket selv er fullt i stand til å ødelegge for menneskeheten - alt dette er mulige konklusjoner. Om tilskueren da ikke legger alle intensjoner om å se sammenhenger eller trekke konklusjoner til side, for bare å gå inn i enkeltscenene som de er.

Mekanisk

I «R.U.R» er mennesket mekanisk, følelsesutbrudd er teoretiske konsepter, og tilknytning er en illusjon. Det snakkes om sjel, men også det framstår som en idé som kanskje ikke har forankring i realitetene - og dette gjelder både for de menneskelige og for de mekaniske skikkelsene. I sin instruksjon har Angelina Stojčevska gitt menneskene et vel så mekanisk kroppsspråk og vel så mekanisk stemmebruk som det robotene har.

Janne Heltberg gjør gymnastiske oppvisninger som den ensomme Helena, som lever sammen med tre arbeidsnarkomane robotprodusenter (Herman Bernhoft, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad) og to roboter (Olav Waastad og Liv Bernhoft Osa) på en isolert øy. Helena har for mye tid og for lite mening i livet, og hun behandler roboten Marius (Waastad) som en sønn. Lang historie kort fortalt: Det går ikke godt.

Første i serie

Forestillingen er den første i Torshovteatrets sci-fi-prosjekt. Angelina Stojčevska har skapt sin egen versjon av Karel Čapeks tekst fra 1921, en tekst som aldri tidligere har vært oppført i Norge. Formspråket er hennes eget, gjenkjennelig burlesk, fråtsende i abstraherende virkemidler. Noen av effektene er det enkelt å se metaforisk betydning i, andre virker valgt mest for scenelekens skyld, eller kanskje for å understreke Helenas voksende forvirring og mentale fremmedgjøring.

Gaute Tønders lydeffekter bygger opp under underliggjøringen.

Premieren var på Torshovteatret 13. januar 2017.