Januar 2017: Apene i Himalaya

«Apene i Himalaya». Hålogaland Teater. Av: Kim Davies, Sombel Gaffarova, Mike van Graan, Liv Heløe, Gu Lei, Letizia Russo, Zhu Yi, Hanne Ørstavik. Med: Guri Johnson, Huy Le Vo, Maria Grazia Di Meo, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Ma Zhuojun, Li Jialong, Wang Yao, Karl Flyman. Regi: Jon Tombre.

KOMMENTAR: Forflytninger i fragmentform.

TERNING: FIRE

Omriss av overganger

I «Apene i Himalaya» kan det være vanskelig å se forskjell på dybde og lettvinthet.

TEATER: En sirkelformet dreieskive i sentrum av Yngvar Julins scenografi antyder gradvise, langsomme overganger. Tekstene, viser det seg, handler mer om brå brudd. Etter den aller første fortellingen, den som har gitt forestillingen dens tittel - Gu Leis motivasjonsfilosofi-fabel om de hoppende apene i Himalaya - har de aller fleste forflytningene karakter av vannskille. Grenseovergangene er mer enn geografiske, de kan være kulturelle, de kan være mentale, emosjonelle, eller moralske, men de er for det aller meste plutselige.

Fra tekst til bevegelse

Prosjektet begynte som skriveverksted, kalt «New Text, New Stage». Åtte skrivende mennesker fra seks land (Kina, Russland, Norge, Italia, Sør-Afrika og USA) diktet om menneskeliv i migrasjon: Kim Davies, Sombel Gaffarova, Mike van Graan, Liv Heløe, Gu Lei, Letizia Russo, Zhu Yi og Hanne Ørstavik. Da Inger Buresund, som hadde vært blant initiativtakerne, ble teatersjef ved Hålogaland Teater, tok hun de nye tekstene med seg til sin nye scene. Der, under Jon Tombre, har prioriteringene bevegd seg over fra tekstlig til scenisk uttrykk. Visuelt varierte, fysisk presise og ofte stemningsfylte skildringer av mennesker i ulike former for bevegelse utgjør  «Apene i Himalaya». Forestillingen er en kollasj av korte scener, de fleste av dem med begrenset dialog og omfattende fysisk formidling. Hver scene peker ut mot historier som er større enn vi her og nå får innblikk i. At tekstene, på norsk, engelsk og kinesisk, ikke oversettes i sin helhet, at det forutsettes at tilskuerne forstår både norsk og (som regel ikke avansert formulert) engelsk, og at den (jevnt over nedredigerte, noen ganger muntlige og noen ganger skriftlige, projiserte) oversettelsen sjelden er helt simultan, understreker dette: Alt du, tilskueren, blir vist handler om veldig mye mer enn du får vite om. Dette antyder en dybde utover den som blir vist, men kan også oppleves som forsøk på å kamuflere lettvinthet.

Åpenhet

Skuespillerne - fem norske, flere av dem med bindestreksidentiteter, og tre kinesiske - har ulike roller i de ulike delene. Bare en rollefigur - en ung mann spilt av Huy Le Vo - er den samme i flere av forestillingens deler. I teksten, av Liv Heløe, forlater han hjemmet og reiser til et annet sted, trolig et annet land. Midtpartiet av hans historie går over i noe som kan være en helt annen historie, en ordløs sekvens der Jørn-Bjørn Fuller-Gee pendler mellom en mannlig (nevnte Huy Le Vo) og en kvinnelig partner (Maria Grazia Di Meo). Er dette en fortsettelse av historien om den unge mannens nye liv, eller er det en separat historie, der samme skuespiller spiller annen rolle? Og hva skjer egentlig mellom den unge kinesiske skuespilleren i New York og hans dollardryssende foreldre? Åpenhet som dette kan nok irritere noen tilskuere, og samtidig fascinere andre. 

Premieren var på Hålogaland Teater 18. januar 2017.