Januar 2017: Kan nokon gripe inn

«Kan nokon gripe inn». Det Norske Teatret og Riksteatret. Av: Lasse Kolsrud med musikk og tekster av Stein Torleif Bjella. Med: Hans Rønningen, Pål Christian Eggen, Kjersti Dalseide, Hallvard Holmen, Hildegun Riise, Joachim Rafaelsen (alternerer med Lasse Kolsrud). Musikalsk ansvarlig: Svenn-Erik Kristoffersen. Regi: Lasse Kolsrud.

KOMMENTAR: Bygdeblues og hverdagsdrama.

TERNING: FEM.

 

Sanger fra livets stasjoner

Heimstaddiktning nesten uten nostalgi.

TEATER: Ingen kommer til å gripe inn. Menneskene må pent takle livene sine selv, og det kommer aldri til å bli enkelt. Det er fristende å kalle teaterforestillingen «Kan nokon gripe inn» for en bygdeblues, men musikalsk er det ikke dekkende. Melodiene er innom så vel visesangen som bluesen, jazzen, rocken, den hardere rocken, stevet og lengselsballaden.

Toget har gått

Vi befinner oss på en togstasjon på bygda. En mellomstasjon, men også en endestasjon. Stedet er ett av dem der flere tog går forbi enn der er som stanser. Livene er slike der flere tog har gått enn som vil komme. Skikkelsene er vanlige mennesker, med vanlige håp og vanlige vansker. Ekteparet som har mistet barnet sitt, og nesten også har mistet hverandre i sorgen (Hallvard Holmen og Hildegun Riise). Den gravide ungjenta som allerede har ett barn, og som nå er sviktet av kjæresten (Kjersti Dalseide). Kunstnerdrømmeren som har større ambisjoner enn utsikter, og som må låne sine ord fra Olav H. Hauge (Joachim Rafaelsen). Heimfødingen med tilnavnet pusling (Hans Rønningen). Han som savner noe som kan være noe mer (Pål Christian Eggen). Stasjonsstemmen som over høyttaleranlegget forteller oss om togforsinkelsene tilhører Stein Torleif Bjella selv. Sammen utgjør disse - samt band (Svenn Erik Kristoffersen, Nils Jansen, Christian Svensson, Marius Reksjø og Mats Grønner) og ei veldressert bikkje (Lotta, i rollen som Dreng) - rollegalleriet i «Kan nokon gripe inn», en levende gjenkjennelig miljøskildring fra et sted som kan være både for lite og for stort for dem som bor der.

Flere av vendingene i sangtekstene kunne vært skrevet som teaterreplikker til å begynne med. Som «Psykisk kan du vera sjøl». Sangene framstår som kortnoveller, i en samling med forbindelser på kryss og tvers. Språket er nynorsknær dialekt.

Følelsesliv

Lasse Kolsrud har vist håndlag med det hverdagsnære musikkteater før («Bikubesong», «Sånne som oss»), og gjør det igjen her. Bygdemiljøet er skildret nesten uten nostalgi, men med mye annen følelse. «Trøbbeltanka» er et Bjella-ord som kan brukes om det meste av det skikkelsene sliter med. De deler sin tilhørighet til bygda, men ensomhetsfølelsen står sterkere enn fellesskapsfølelsen, og folkesnakket kan være slemt.

Scenograf Siri Langdalen har skapt en nokså slitt utseende stasjonsstruktur der det konkrete og det drømmenære har omtrent like stor plass. Lys og skygge - i lysdesign av Torkjel Skjærven - understreker menneskenes sårbarhet. Selv om væromslagene er i overkant tydelig symbolske og i overkant mange for forestillingens varighet, er opplevelsen av å på en og samme tid være ute og inne, offentlig og privat, godt balansert. Som kostymedesigner støtter Langdalen oppunder typene, som alle sammen virker riktig utstyrt.

Etter spilleperioden på Det Norske Teatret skal forestillingen ut på Norgesturné med Riksteatret. Start er på Ål 11. oktober.

Premieren var på Det Norske Teatret 14. januar 2017.