Februar 2017: Hamlet

«Hamlet». Den Nationale Scene. Av: William Shakespeare, oversatt av: André Bjerke. Med: Preben Hodneland, Ane Skumsvoll, Bjørn Willberg Andersen, Stine Robin Berg Hansen, Sverre Breivik, Jonatan Filip, Karl Bomann-Larsen. Regi: Stefan Larsson.

KOMMENTAR: «Hamlet» med klarhet.

TERNING: FEM

Falskspillets ekthet

Engasjerende sannhetssøken i en uoppriktig verden.

TEATER: Allerede i åpningsscenen kan en se hvilken vinkling Stefan Larsson har valgt for sin «Hamlet»: Hele Danmark er en scene, og alle hoffets medlemmer er aktører. Mellom scenograf Jens Sethzmans grålige, goldt dekorerte kulissevegger, som dreiescenen viser tilskuerne alle sider av, går Preben Hodneland rundt med en røykmaskin. Det skal handle om røykleggingen, om blendverket, om renkespillet og om falskspillet, både i Hamlets spill, og i de andres.

Han spiller falsk for å avsløre noe ekte, menneskene rundt ham spiller falsk for å tilsløre det.

Oppriktig narrespill

Hele veien gjør Hodneland tilskueren delaktig i sitt narrespill. Ikke bare gjennom sidemonologene, der Hamlet på sedvanlig vis forteller om sine tanker og planer. Også gjennom sitt kroppsspråk, sin mimikk og sin øyenbruk i samspillet med de andre inkluderer han publikum. «Ser dere», sier hans gestiske apparat hans til oss, «ser dere det jeg ser?». Og tilskueren ser. DNS-oppsetningen av «Hamlet» er tydelig i sin formidling, klar i sine veivalg. Hodneland tolker tittelrollen som en ironiker med lengsel etter oppriktighet. Hans Hamlet bruker distanse som etterforskningsverktøy, men han fornekter ikke smerten. Slik er det: Når en først har etablert at en ikke mener det en sier, kan en også si det en mener, uten at omgivelsene blir klokere av den grunn.

Også i framstillingen av birollefigurene er tydelige valg tatt: Ane Skumsvolls Gjertrud er ikke en tvers igjennom villig brud. Hennes valg om å inngå ekteskap med sin tidligere svoger framstår som strategisk, men samtidig er dette en kvinne med et ønske om å glatte over alt som er vanskelig, å gå minste motstands vei. Hun har ikke visst, og vil ikke vite, hva ektemannen har gjort. Bjørn Willberg Andersen spiller Claudius som en vulgær kyniker, glatt-tunget i offentlig sammenheng, grovkornet bak kulissene. Han har også rollen som gamle Hamlets spøkelse, spilt med ujålete desperasjon - for øvrig i en scene som har ny dramaturgisk plassering og som med det får flere mulige forklaringer enn den overnaturlige. Karl Bomann-Larsen gjør - i sin avskjedsrolle som fast ansatt før pensjon - Polonius som om Polonius ikke ser sin egen latterlighet eller hvor trettende han virker på de andre. Det er system i galskapen hos Stine Robin Berg Hansens Ofelia. Hun svikter, hun forstår at hun har sviktet, og hun forstår at han forstår at hun har sviktet. Det er derfor det rakner for henne.

Kutt og tillegg

Larsson og dramaturg Vera Krohn-Svaleng har kappet grundig i Shakespeares tekst. De innledende sekvensene er stokket noe om, og alle replikker som er brukt har definerte formål. De har også tilført replikker, både i form av selvkommenterende metareplikker og noen grad av nåtidsvitsing, samt musikk, med tilhørende sangtekster, som når Ofelia går i døden med en skjelvende versjon av «I will always love you». Disse sangutdragene blir av undertegnede oppfattet som unødvendige, en utvendig modernisering, som dobbeltformidler slikt som allikevel blir fortalt gjennom Shakespeare-replikker og skuespiller-handling. Andre tilskuere kan naturligvis oppleve dette annerledes.

Stykket spilles med betydelig komikk, men det er ikke komikk av det slag som svekker tragedien. I stedet forsterkes kontrasten mellom det hyklerske på den ene siden, og det dyptfølte på den andre. Noen virkemidler - som gjentatt fylleoppkast - gjentas like fullt vel ofte.

Kostymedesigner Ann Bonander Looft understreker nåtidspreget. Hovedfargen i klærne er svart, og snitt og stil ville ikke skilt seg ut på et bransjearrangement i reklamebransjen anno 2017.

Premieren var på Den Nationale Scene 4. februar 2017.